Eventyret om Pingu og vennene hans
Første del av eventyret ble opprinnelig publisert i pingvintråden, og fortsettelsen legges ut i Pingvinhjertet.
Juleeventyret 2023
Juleeventyret 2022
Frittstående fortelling: Pingu på sykehusbesøk
- - - - -
Brian, 26. mars 2020:
Tenk deg en liten pingvin som har kommet seg bort fra vennene sine, og nå bor i et lite hus i utkanten av skogen. En dag våkner han av at noen banker på døren. Hvem tror du det er, og hva vil du kalle denne vesle pingvinen ...?
- - - - -
Novalie, 26. mars 2020:
Hmm lille pingu❤️
Ikke sikker men ser gjennom dørvinduet og ser 2 andre pingviner
- - - - -
Brian, 26. mars 2020:
Ok - da ser lille Pingu to andre pingviner, og han blir så glad, så glad, for det er lenge siden han har sett en annen pingvin; det finnes mange dyr i skogen, men dessverre ingen pingviner. Han åpner døren og sier "Hei!" med det største smilet du har sett.
Og hva tror du de to andre pingvinene sier; hvorfor er de kommet hit, så langt hjemmefra ...?
- - - - -
Novalie, 26. mars 2020:
De 2 andre leter også etter flere pingviner siden det ikke er så mange pingviner i skogen og lurer på om Pingu har lyst til å være med på tur
- - - - -
Brian, 26. mars 2020:
"Ja, jeg kommer" sier Pingu, som fortsatt smiler, og tar med seg paraplyen sin i tilfelle det skulle bli regn, og en liten kurv med fisk som han har liggende i kjøleskapet om de skulle bli sultne.
Etter å ha gått et stykke, møter de et annet dyr. Hvem tror du det er, og vil dette dyret hjelpe dem videre med letingen ...?
- - - - -
Novalie, 26. mars 2020:
En isbjørn som også er litt langt hjemmefra som er litt sulten og spør om han kan få en fisk som pingu har med seg og spør så etter å ha spist om han kan få være med
- - - - -
Brian, 26. mars 2020:
Flott - da er de tre blitt til fire, og de går videre før de kommer til en bred elv, uten noen bro å komme seg over.
Hva gjør Pingu og vennene hans - vil de krysse elven, bygge en bro så også andre dyr kan bruke den, eller velge en annen vei?
- - - - -
Novalie, 26. mars 2020:
Isbjørnen sier "Hopp på ryggen min, jeg kan bære dere over". Og pingu og de 2 andre pingvinen hopper opp på Isbjørnen sin rygg før Isbjørnen legger på svøm og de kommer seg tryggt over på andre siden
- - - - -
Brian, 26. mars 2020:
Etter å ha kommet over elven, går de videre, før de stopper opp, og får øye på en overraskelse. Hva tror du de ser ...?
- - - - -
Novalie, 26. mars 2020:
De ser at det er noen andre dyr som holder på å stelle I stand til piknik og gjengen går bort og blir med å stelle I stand og hjelpe til på pikniken
- - - - -
Brian, 26. mars 2020:
De hjelper til med å stelle til pikniken, blir invitert til å bli med, og mens de spiser, spør de de andre dyrene om de har sett flere pingviner her i skogen, noe de ikke har.
Så får de øye på et lite, lyseblått fly i luften som svever over dem og som flyr forbi, og piloten som fører flyet, er jammen en pingvin. "Hei, hei!" roper de i kor og vifter med armene for å bli lagt merke til - Pingu vifter med paraplyen sin - men det er for sent; flyet er allerede borte.
Hva gjør de nå ...?
- - - - -
Novalie, 27. mars 2020:
Etter å ha mistet flyet så setter gjengen seg ned ilag for å prøve å pønske ut en plan då Pingu får øyne på et kompass og et kart som ligger på bordet og går for å ta en titt. Hmm sier Isbjørnen "Flyet fløy sørover så om vi då prøver å vandre videre sør så kan vi kanskje finne noe". Pingu tar kartet og kompasset og de andre pakker sammen sitt før våre venner sier takk til de andre dyr ene for piknik og koselig selskap før de legger ut på videre tur.
- - - - -
Brian, 28. mars 2020:
Etter at Pingu og vennene hans har gått en stund, finner de en hatt og et par mørke solbriller som noen har glemt igjen. De leker litt med dette før de finner ut at den som kler dette best, er isbjørnen, som fortsetter ferden med hatten og solbrillene på.
Samtidig skjer det et lite drama i utkanten av skogen når en frøken ved navn Sophie ankommer i den nye bilen sin sammen med Gudmund, fotografen. For Frøken Sophie er nemlig veldig glad i sosiale medier, og bortsett fra å glane på mobiltelefonen og speilbildet sitt dagen lang gjør hun alt for å vise verden hvor lykkelig og sorgløs hun er, så trauste Gudmund må følge henne både her og der for å dokumentere den evige lykken hennes.
På den annen side er Frøken Sophie er ikke så glad i dyr, og ser på enhver maur som en krypende trussel mot sin eksistens og enhver mygg som en flygende torpedo, slik at hun ikke trives så godt idag, der hun hopper rundt og veiver med armene for å unngå en fryktinngydende, liten flue som summer rundt henne.
Og bedre blir det heller ikke når Pingu dukker opp; hun måper når han smilende sier "Hei!", rygger forskrekket tilbake når hun ser de to andre pingvinene, og øynene blir store som to tallerkener som man kan få kjøpt på tilbud på Glasmagasinet når hun får øye på isbjørnen med hatten og solbrillene på.
I en fart sleper hun med seg stakkars Gudmund inn i bilen før hun raser avgårde og oppdaterer sosiale medier med at hun har hatt nærkontakt med snakkende pingviner fra en annen verden og sett et overnaturlig vesen med solbriller.
Men Pingu og vennene hans fortsetter reisen og letingen etter pingvinen i det lyseblå flyet etter å ha lagt skogen bak seg - hva tror du er det neste de møter på veien ...?
Og hva vil du kalle de to andre pingvinene og isbjørnen?
- - - - -
Novalie, 28. mars 2020:
Etter å ha gått en stund kommer Isbjørnen Rollo, vår venn Pingu og de 2 andre pingvinene Opus og Wheezy til en liten gård med noe som ser ut som en liten flystripe men det ser gammelt og forlatt ut men våre venner tenker at vi kan jo utforske litt for det kan jo hende vi finner noe nyttig sier Rollo så våre venner går mot det som ser ut til å være "kontrolltårnet" og åpner forsiktig døren kniiiirk og inne er det mørkt og støvete overalt, ingen som har vært der på Åre is ser det ut som men Pingu legger mere til en gammel radio borte i hjørnet og utbryter "om vi får den til å virke så kan vi sikkert få kontakt med det blå Flyet" før han går bort for å se på den men radioen er helt nedstøvet og ingen signaler men så utbryter Rollo "Hmm om vi finner rette deler så kan vi kanskje få den til å virke" og gjengen deligerer arbeidsoppgaver for å prøve så godt de kan for å finne deler og prøve få radioen til å virke. Vi trenger også mat sier Pingu og mens Rollo og Pingu leter etter deler for å fikse radioen går Opus og Wheezy mot gårdshus for å se hva de kan finne av mat og annet nyttig som de kan bruke.
- - - - -
Brian, 28. mars 2020:
Pingu og Rollo fortsetter å prøve å få radioen til å virke etter å ha funnet flere deler, men får det ikke til. Opus og Wheezy leter etter noe å spise, men uten resultat. Da får Rollo en idé: "Ingen av oss får til noe. Det betyr ikke at vi ikke klarer det, men at vi er på feil sted. Så la oss bytte oppgaver, og se hvordan dette går."
Som sagt, så gjort - mens Rollo utforsker omgivelsene og Pingu klatrer opp på loftet, utforsker Opus og Wheezy radioen, og etter å ha klødd seg i hodet, skrudd og løsnet på skruer og festet en rød ledning som virket litt løs, skvetter Opus når han hører en knitrende lyd og en stemme som sier: "Hallo..."
Hele gjengen samler seg rundt radioen, som stadig knitrer og skurrer, men stemmen kommer tilbake: "Hallo, Pingvin Tre kaller base, Pingvin Tre kaller base, hører dere meg. Over."
Mer skurring.
Og stemmen høres på ny: "Har noe viktig å fortelle dere. Over."
- - - - -
Novalie, 31. mars 2020:
Etter mye om og men så griper Pingu mikrofonen og svarer "Base til Pingvin 3, Base til Pingvin 3 kom inn over" før de igjen hører "Pingvin 3 til Base - Jeg har fløyet her en stund og prøvd anrope, gud så glad jeg er for å høre noen på andre enden men jeg har nyheter over".
Pingu svarer så "Kom med nyheter over"
Pingvin 3 "Har dere muligheter til å gjøre klar landings stripa så jeg kan landet så kan jeg forteller når jeg er på bakken. Jeg trenger uansett å fylle bensin på Flyet over".
Og mens Pingu holder kontakt med Pingvin 3 så går Rollo, Opus og Wheezy ut for å få igang lysene på banen og for å dirigere flyet tryggt ned på bakken.
Pingvin 3 lander flyet og Parker er ved siden av bensinpumpen, går ut av flyet og begynner å tanke før han går bort til våre venner som står å venter på han i begynnelsen av rullebanen. Pingvin 3 kommer bort å begynner med å presentere seg "Hei jeg heter Kaptein Enzy hyggelig å treffe dere. Så godt det er å treffe på andre pingviner og en Isbjørn igjen. Jeg har flydd lenge uten å få kontakt med noen så det er utrolig godt å se dere. Har dere noe mat foresten jeg er veldig sulten".
Og Pingu og Rollo gir Kaptein Enzy et par fisk som de hadde igjen før våre venner trekker inn i huset. Det er begynt å bli mørkt og sent og våre venner er slitne etter dagen så etter å ha truffet hverandre og blitt bedre kjent med hverandre så slukker de lyset og legger seg til å sove.
- - - - -
Brian, 1. april 2020:
Mens Pingu og vennene hans sover og stjernene stråler over hodene deres, lik en skimrende glorie av stjernestøv, skjer det noe annet i et land langt, langt borte.
Der sitter det nemlig en gammel pingvin, ser på et bilde av barnebarnet sitt, og sukker dypt.
Men ingen mennesker kjenner til dette, da den gamle pingvinen er konge i et hemmelig land skjult for menneskeøyne. For etter å ha blitt jaktet på av slemme dyr som ville spise dem til middag, begynte pingvinene en gang for lenge siden å grave ut store huler under bakken, og bygget opp et eget land der de kunne være trygge og leve sammen i fred og ro. Etter hvert som tiden gikk, ble dette hemmelige landet større og større, og er nå et stort og frodig land der det vokser duftende blomster utenfor husene, og innbyggerne kan hygge seg i hagene og gatene utenfor - et land der alle er venner.
Når menneskene lever sammen, krangler de om makt og penger, men pingvinene i dette hemmelige landet er klokere, og vet at det å være snill er viktigere enn å tenke på seg selv, for da kan man også få til mer. Trenger noen hjelp, kommer det straks andre og hjelper til med glede, og vil noen låne noe fra en annens hus, får man det med et stort smil. Dette flotte landet heter Linux.
Og kongen i Linux er ikke som en hvilken som helst annen konge, men blir valgt av befolkningen fordi han er så snill. Så der sitter den gamle kongen av Linux, kong Tux, i byen og hovedstaden Ubuntu, og sukker dypt foran bildet av den eneste barnebarnet sitt, en babypingvin som en dag forsvant sporløst.
De andre pingvinene hjalp til alt de kunne, og alle lette og lette etter babyen, men ingen kunne finne ham. Noen mente at han hadde kommet seg bort hjemmefra og gått seg vill et eller annet sted, mens andre foreslo at han hadde blitt tatt av menneskene og ført til et land langt borte, der ingen visste hvem han egentlig var. Kanskje var han låst inne i en dyrehage. Eller kanskje hadde han rømt, og funnet veien til en skog der han bodde sammen med andre dyr. Forsvinningen forble et uløst mysterium - ingen visste hva som var skjedd med den vesle babypingvinen, og etter hvert som tiden gikk, falmet minnene; dette bildet var det eneste minnet den gamle kongen hadde igjen.
"Min lille, gode venn; hvor er det blitt av deg," sukker kongen. "Jeg savner deg så sårt."
Men verken Pingu eller vennene hans kan høre ham, der de ligger og sover. Mens stjernene stråler over hodene deres, lik en skimrende glorie av stjernestøv.
- - - - -
Novalie, 1. april 2020:
Plutselig så kommer et stjerneskudd på himmelen så lyst at det er synlig flere kilometer unna og lyset lyser inn vi duet så Pingu våkner og hører en lav stemme i det fjerne men han klarer ikke tyder stemmen då den er veldig lav så Pingu trasker ut av huset og ut på trappen for å se om han kan høre bedre noe han plutselig gjør og kjenner igjen stemmen det er jo Beste far, Kong Tux før han med skjelvende stemme sier "er det deg bestefar, hvor er du?" men stemme er over nå og Pingu får ikke svar.
For Pingvinen det er snakk om som plutselig en dag ble borte og gikk seg vill var Pingu som har levd alene uten å finne veien tilbake selv om han har prøvd.
Stille så beveger Pingu seg tilbake inn i huset og går bort til Rollo og stille vekke han.
"Jeg tror jeg hørte beste bestefar" mens han tar hånd en til Rollo og de
går ut å setter seg på trappen for å prate hvor Pingu forteller det han
husker om gamle landet Linux og at han en gang gikk seg bort då han var
ute på tur men etter inatt, stjerneskuddet, lyset og bestefar Tux sin
stemme så kommer det alt tilbake til Pingu og han begynner å huske igjen
siden det har vært så lenge siden og ser inn i øynene til Rollo og sier
"Du må hjelpe meg, jeg må finne veien hjem igjen. Bestefar er gammel og
han trenger meg" sier Pingu mens Rollo holder Pingu sin hånd og trekker
Pingu mot seg for en klem før han sier "Selvfølgelig skal jeg hjelpe
deg lille venn, det er jo det venner er til for å skulle hjelpe
hverandre". Mens de sitter der, armene til Rollo rundt lille Pingu mens
de stirred ut i natten og senere sovner igjen begge 2.
- - - - -
Brian, 3. april 2020:
Neste morgen danset solstrålene gjennom løvet i trærne, og mens fuglene kvitret rundt dem, samlet alle seg ute på gårdsplassen der de diskuterte hva de skulle gjøre denne dagen.
Etter at Pingu og Rollo hadde fortalt om nattens opplevelser, var alle enige om at det hadde vært fantastisk hvis de kunne finne Pingus bestefar i det hemmelige landet, men hvordan finne et land som er så hemmelig at ingen vet hvor det er?
Til slutt bestemte de seg for at Kaptein Enzy skulle fortsette å fly og forsøke å finne det hemmelige landet fra luften, samtidig som Pingu og vennene hans skulle rusle videre, og prøve å finne et spor som kunne føre dem mot målet. Likevel - hvor skulle de starte?
Kaptein Enzy, som kjente mer til hva menneskene holder på med, fortalte at de har store hus som de kaller bibliotek der det er masse bøker med rare bokstaver, og selv om de ikke vet absolutt alt på biblioteket, kan man man få hjelp med det meste, og finne ut hvordan andre pingviner har det. "Det høres fint ut," svarte Rollo, "men vil ikke menneskene se litt rart på en isbjørn som sitter på biblioteket med en bok foran seg, selv om han ikke kan lese?" Hmmmmm. Et nytt problem. Typisk mennesker, alltid nye problemer - det er så utrolig mye enklere å være et dyr.
Da fikk Kaptein Enzy en glimrende idé: "Rock 'n' roll!" utbrøt han. "Hææææ?" sa Opus. "Rock 'n' roll er musikk som mennesker setter pris på," fortsatte Kaptein Enzy, "og de som spiller denne musikken kalles rockestjerner. Når man er rockestjerne, kan man gjøre absolutt ALT uten at noen reagerer. Å finne en normal rockestjerne er som å finne en normal rosablogger; de finnes ikke."
Hmmmmm. Idéen hørtes god ut. "Men ser vi ut som rockestjerner?" spurte Rollo. "Med solbrillene og hatten gjør iallfall du det," svarte Kaptein Enzy. "Dere kunne late som om dere er Pohn, Paul, Porge og Pingo fra den verdensberømte rockegruppen The Pingvineatles, som har forkledd dere som isbjørn og pingviner for å ikke bli gjenkjent av fansen."
Som sagt, så gjort. Etter å ha tatt farvel med Kaptein Enzy og sett det lyseblå flyet hans sveve av gårde, fortsatte Pingu og vennene hans mot nærmeste by, nå i egenskap av å være rockestjerner, forkledd som seg selv. Men etter å ha kommet til byen, la ingen merke til dem, for alle menneskene som gikk forbi, stirret på hver sin lille, blanke skjerm, og de ville neppe ha reagert om fire rosa elefanter hadde kommet flygende, så opptatt var de av å glane på den blanke skjermen. Mobiltelefon, kalte menneskene visst den vesle plastdingsen.
Den eneste som så dem ute på gaten, var en hipster med noen rare greier rundt ørene som menneskene kalte øretelefoner, og som strakte tommelen opp: "Fett, altså, Skikkelig rocka, altså. Altså, det der er bare helt altså."
Den andre som la merke til dem, var vår gamle kjente Frøken Sophie, som ville vise sin kulturelle interesse ved å bli tatt bilder av utenfor det lokale biblioteket så hun kunne imponere leserne sine på sosiale medier, med arme Gudmund vimsende rundt. "UUUÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ", vrælte hun da hun fikk øye på Rollo. "DET ER HAN MED SOLBRILLENE!!!!!!!!!" hylte hun og slepte Gudmund med seg i en fart så man skulle tro hun hadde en sulten Tyrannosaurus i hælene.
Omsider var Pingu og vennene hans kommet til biblioteket, stedet der man kan få vite det meste om alt, også om pingviner. Men kunne de vite at det fantes et hemmelig land som ingen mennesker hadde hørt om?
- - - - -
Novalie, 3. april 2020:
Etter å ha gått rundt inne på Biblioteket en stund og de fleste sitter med nesen sin i hver sin bok for å prøve finne mer ut om det hemmelige landet får Pingu øye på en flat merkelig firkant med en annen firkant stående opp i 90 grader (en laptop). Pingu nærmer seg denne og ser et lite klistremerke på laptopen hvor det står "Linux Inside" og plukker den opp og løper tilbake til de andre "Se hva jeg fant, Se hva jeg fant" og setter den mystiske firkanten ned på bordet og våre venner står rundt og ser på med store øyne.
Fasinerende sier Rollo "Er Linux in i der?" Spør han. Vet ikke svarer Pingu men det står jo det så det må jo være sant og trykket på Enter knappen og våre venner kvepper til då de hører en stemme fra maskinen "Good Morning how are you today?" (Fordi maskinen var i dvale modus).
Og våre venner blir enda mer forbauset over den snakkende maskinen som tydligvis har Linux Inside. Men spørsmålet her sier Rollo "hvordan kommer vi oss inn der, kan ikke se noe dør" då svarer Pingu "Hmm hva visst det ikke er en dør men kanskje en hemmelige portal" og våre venner setter seg ned igjen med bøkene og laptopen for å prøve finne ut hva det her er og for å se om kanskje dette kan være veien til det hemmelige landet men så kommer plutselig en hipster bort til bordet "Hva gjør dere med min maskin?" Og gjør våre venner rekker å svare så er både hipsteren og laptopen vekk.
Hva gjør vi nå sier Pingu og titter ned i bakken men Rollo, Opus og Wheezy legger en hånd på skulderen til Pingu. "Det kommer gå bra, det her fikser vi".
Før gjengen rusler ut av biblioteket med litt mer kunnskap att det hemmelige landet Linux kan være inne i en liten magisk firkant som snakker når man trykker på enter før våre venner forsvinner inn i solnedgangen fortsatt på jakt etter det hemmelige landet.
- - - - -
Brian, 4. april 2020:
Lenge etter at vennene våre hadde forlatt biblioteket, hørtes et tydelig klikk da bonden Georg lukket pengeskapet sitt på en bondegård et stykke unna byen. Georg var nemlig veldig glad i det som menneskene kaller penger, og som i tidens løp har ført til så mye meningsløs krangling og uvennskap. Nå skulle også penger spille en avgjørende rolle for to søte dyr på gården.
For et stykke unna hovedhuset, ved siden av fjøset og hønsehuset, lå grisebingen. Der sa grisen Teodor god natt til kona Julie, og sammen klemte de de små barna inntil seg så de skulle føle seg trygge og varme før de falt til ro i søvnens drømmeland. Men i forhold til penger betydde Teodors fremtidsdrømmer og Julies morskjærlighet ingen verdens ting; kjøttbransjen hadde gode tider, og i sin lengsel etter å fylle opp pengeskapet hadde bonden bestemt at Teodor og Julie neste dag skulle sendes til slakteriet, og ende sine dager i kjøttdisken på et supermarked.
Men skjebnen ville det annerledes. Noen timer tidligere, da Pingu og vennene hans hadde gått videre mens smilene og latteren satt løst, oppdaget de en liten, blank runding som lå på bakken. Hadde man sett rundingen med menneskeøyne, hadde man forstått at dette var en mynt, puttet den i lommen, og hastet til nærmeste butikk for å bli kvitt den og dermed øke bruttonasjonalproduktet.
På den annen side har ikke dyr det samme forholdet til penger - når sant skal sies, aner ikke de hva penger er, og hvorfor man må bytte penger for å kunne spise noe som er å finne i naturen og bare venter på å bli spist. Det gjorde heller ikke Pingu, som i løpet av livet sitt aldri hadde eid så mye som en mynt eller seddel, men forsynte seg av fisken i elven når han var sulten, og med glede ga bort ting til andre dyr uten å forvente å få noe til gjengjeld.
Så da vennene våre fikk øye fikk øye på den blanke rundingen, så de bare et morsomt leketøy de kunne leke med. På den ene siden var det noen merkelige tegn, og på den andre siden et menneske som så veldig sur ut, slik at de kastet rundingen opp i luften, og så hvor den landet: Ble det de merkelige tegnene, skulle de gjøre én ting, og viste rundingen det sure mennesket, skulle de gjøre noe annet.
Slik førte skjebnen dem til en sti som sluttet på bondegården, og ved å fortsette å kaste den morsomme rundingen, fant de til slutt veien til bonden Georgs kjøkken, der de åpnet kjøleskapet, og fant noe godt å spise. Natten hadde for lengst falt på, og i etasjen over lå bondens kone, som nylig hadde begynt på en ny slankekur. Dette gikk imidlertid ut over søvnen, men behovet for fast føde vant over behovet for å oppnå drømmekroppen, så med dårlig samvittighet snek hun seg ned til kjøkkenet for å få i seg litt nattmat, der hun fant Pingu ved middagsbordet, og Rollo med hodet i fryseboksen.
Fem sekunder senere ristet hun febrilsk i mannen sin: "Georg, Georg, du må våkne. Det er noen på kjøkkenet." "Hvem da?" spurte han etter å ha gnidd seg i øynene. "En isbjørn og tre pingviner." Georg gjespet. "Det er bare et av marerittene dine igjen, Marta; du har neimen ikke godt av disse slankekurene."
Etter ytterligere risting og gjentatte "Georg, Georg" måtte bonden likevel gi tapt for kvinnelig standhaftighet, og sammen listet de seg ned til kjøkkenet - hun bevæpnet med en feiekost og han med en motorsag.
Der fant de Pingu og vennene hans, som sa "Hei!" med et ekstra stort smil. Da bonden fikk øye på isbjørnen, kom han til å tenke på Rambo-filmene han hadde sett, og forstod at nå var pengeskapet hans i fare, så med et maskulint brøl startet han opp motorsagen, og holdt den triumferende i været, mens kona viftet med feiekosten. Pingu skjønte at de ikke var særlig velkomne her, så alle tre hoppet de opp på Rollo, som elegant galopperte ut av huset, med bondeparet hakk i hæl.
De fortsatte å løpe, først et par runder rundt fjøset, så rundt hønsehuset, så rundt fjøset igjen, men da fant Rollo ut at det var på tide å snu rollene; Pingu og de to andre hoppet av ryggen hans, og når Georg og kona møtte en oppreist Rollo som stod på bakbeina og med sin mørkeste røst sa "GRRRRRRRRRRR" fortsatte jakten - nå i omvendt rekkefølge - der bondeparet løp så fort beina kunne bære dem med Rollo hakk i hæl, rundt fjøset, rundt hønsehuset, så tvers gjennom fjøset og grisebingen, før de stakk til skogs, og gjemte seg for noe de trodde var en sint isbjørn, men som i virkeligheten var den beste og mest trofaste vennen man kunne tenke seg.
På dette viset ble de stengte dørene på bondegården åpnet, og dyr som hele sitt liv hadde sittet i fangenskap, kunne komme ut i friluft og for første gang få øye på stjernehimmelen. De siste som gikk ut var grisen Teodor og kona Julie, som sammen med barna tok veien ut mot skogen og friheten etter å ha takket Pingu og Rollo for hjelpen, lykkelig uvitende om hvilken skjebne som hadde ventet dem om det ikke vært for vennene våre; først rockestjerner, nå frigjøringshelter.
Man blir ikke lykkelig av å være grådig selv om man er menneske; da bonden Georg og kona hans vendte hjem neste dag, fant de bondegården tømt for dyr, men på kjøkkenbordet lå en liten, blank runding - den samme mynten som Pingu og vennene hans hadde brukt til leken kvelden i forveien der de kastet kron og mynt for å la skjebnen bestemme. Ved å tjene noe, kan man samtidig miste så uendelig mye annet; penger og rikdom er ikke alt her i livet.
Noe Pingu og vennene hans neppe tenkte over der de fortsatte reisen mot det hemmelige landet med smil i ansiktene og glede i hjertene, for de ante ikke hva penger er for noe.
- - - - -
Novalie, 6. april 2020:
Etter å ha vandret langt om lenge så begynner gjengen å bli litt sulten og borte i det fjerne får de øyne på en liten elv "der kan vi sikkert få noe fisk" sier Pingu og gjengen trasker over til elva og Rollo sier at han har god erfaring med å fange fisk så han tar på seg oppgaven med å få opp noen fisk ifra elva som de kan spise.
Men Rollo holder på med å fange fisk tar Pingu, Opus og Wheezy og sjekker litt i nærområdet om det er noe spennende og kommer då over en liten forlatt jakt hytte og går nærmere då de hører noen på innsiden. Pingu åpner forsiktig døren og ut kommer Kaptein Enzy "Hei" sier Enzy hyggelig å hilse på dere igjen, hvordan går det?
Det går bra sier Pingu var litt hektisk tidligere borte på en bondgård men Rollo reddet oss og nå er vi bare på jakt etter litt mat egentlig. Er du sulten spør Pingu mens de alle rasler over til Rollo som allerede har middagen klar og mens våre venner spiser og koser seg så forteller Kaptein Enzy at mens han var ute å flydde så så han et nordlys langt borte i det fjerne men det var ikke et vanlig nordlys det var noe magisk med det og han var kjapp med å få ned koordinatene så han kunne fly videre mot det senere og då var det jo godt han traff på resten igjen for det kunne jo hende at det hemmelige landet gjemmer seg i bakgrunnen av det magiske nordlyset så Enzy har igjen fyllt bensin og klargjort flyet så nå trengs bare et mannskap og gjengen er ikke vanskelig å be der de alle rudder opp etter middagen og trasker i vei mot flyet og setter seg inn.
Kaptein Enzy gjør seg klar til Take Off "Dette er Sierra X-Ray Tango er då ready for take off, koordinater 00.456.34x23.45-00
Før flyet forsvinner inn i solnedgangen og på vei mot det magiske nordlyset i håp om at det hemmelige landet ikke er så langt unna nå
- - - - -
Juleeventyret 2020
Brian, 22. desember 2020:
Og mens Pingu og vennene hans fløy avgårde mot nordlyset, satt en familie til bords i et koselig hus fullt av blomster og skulle spise kveldsmat; over kjøkkenbordet deres hang det et lite skilt med noen ord et klokt menneske en gang hadde sagt: Tenk på fremmede som venner du enda ikke kjenner.
I nabohuset på den andre siden av gjerdet, skulle man også spise kveldsmat, men først måtte pappa legge bort geværet, mamma måtte legge bort mobiltelefonen der hun baksnakket venninnene sine, og datteren klarte så vidt å legge bort speilet der hun etter beste evne forsøkte å finne skjønnhetsfeil i speilbildet sitt; i kjøkkenbordet deres hadde noen risset inn med kniv: Tenk på fremmede som uvenner du enda ikke kjenner.
Ikke alle mennesker er like selv om de alle er mennesker, og ikke alle dyr er like selv om de alle er dyr.
Etter å ha fløyet og sett tiden fly, kunne flyet med vennene våre omsider lande langt mot nord. Men da han åpnet døren, lurte Pingu om de hadde havnet på riktig planet, for vesenet som løp mot dem, kunne umulig stamme fra denne kanten av universet; kledd i rødt, med helsvart ansikt og uten nese - dette minnet svært lite om en pingvin, et menneske, og aller minst en julenisse.
"Kanskje vi skal reise videre," sa Kaptein Enzy tørt; "hvis dette skal være det hemmelige landet Linux, er jeg pingvinen Elvis."
Så døren ble lukket med et smell før det rødkledde monsteret rakk å komme frem, og flyet lettet. Litt etter landet de på en snøkledd slette, og de fire vennene løftet hodene og betraktet nordlyset som lekte i natten med fargene i fargeskrinet sitt. Likevel følte de en viss skuffelse når de betraktet landskapet rundt seg, for det var ikke en eneste pingvin å se, og det hemmelige landet føltes like langt unna som før; her var det bare snø og atter snø, og snø er sant å si ikke så fryktelig spennende å se på selv om NRK sikkert kunne ha laget en lang dokumentar om snøfall minutt for minutt.
Opus og Wheezy bestemte seg for å utforske omgivelsene litt, og de forsvant bak et høydedrag. Like etter hørtes et hjerteskjærende rop om hjelp slik bare en stakkars pingvin kan uttrykke det, og Opus og Wheezy kom til syne med en glefsende isbjørn etter seg.
Da Rollo fikk se dette, nølte han ikke med å ta vennene sine i forsvar, stilte seg foran den fremmede isbjørnen og knurret truende: "Grrrrrrrrrrr." "Grrrrrrrrrrr.", var svaret. Rollo hevet stemmen: "GRRRRRRRRRRRRRRR." Det gjorde også den fremmede, som sa "GRRRRRRRRRRRRRRR." Som i et pokerspill hevet Rollo innsatsen og sa "GGGGGRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR." "GGGGGRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," svarte den fremmede. Nesten som et ekko.
En lang rekke talende og hissige grrrrrrrrrrr fra begge parter fulgte, så Pingu kom med et forslag: "En interessant diskusjon. Men hvis dere skal fortsette å si grrrrr resten av natten, ville det kanskje vært greit om dere presenterte dere først ...?" "Jeg heter Rollo," sa Rollo. "Og jeg heter Wollo," sa den fremmede. De stirret olmt på hverandre.
"Da vet vi det," sa Pingu. "Men når jeg ser på dere, er det nesten som å se et speil. Rollo og Wollo - dere er sikre på at dere ikke kjenner hverandre?" "NEI," brølte begge isbjørnene i kor. "Men navnene ligner," fortsatte Pingu. Dere kjenner ikke andre med disse navnene?"
Rollo tenkte etter. "Da jeg var liten, hadde jeg en tvillingbror som het Follo som jeg var veldig glad i. Han var verdens beste venn." "Og jeg hadde en tvillingbror som het Lollo," svarte Wollo. Vi lekte masse sammen, og han var verdens herligste bror. Uten tvil." "Grrrrrrr," fortsatte han, antagelig for å vise at han tross alt var en stor og tøff isbjørn. "Grrrrrrr," svarte Rollo, bare for å si noe.
"Grrr," fortsatte Wollo. "Grrr," svarte Rollo. "Gr." "Gr," nærmest sukket Rollo.
"Rollo og Wollo, Lollo og Follo," tenkte Pingu høyt. "Hva om dere er tvillingbrødre, og bare har misforstått navnene, slik barn gjør? Hva om vennen din Follo i virkeligheten het Wollo," sa han til Rollo, "og den herlige broren din het Rollo, ikke Lollo?"
De to isbjørnene betraktet hverandre med et spørrende blikk; en lang stillhet fulgte. "Husker du da vi var små og skadet oss," sa Rollo - "husker du hva vi gjorde?" "Ja," svarte Wollo. "Vi hylte så høyt som vi kunne, konkurrerte om hvem som kunne hyle høyest, og til slutt ..." "Til slutt begynte vi å le," avsluttet Rollo.
"Det er altså DEG," istemte Rollo og Wollo i kor, før de kastet seg om halsen på hverandre, slik bare riktig store isbjørner og tvillingbrødre kan.
"Så godt det var å være en liten isbjørn, og kunne leke og leke uten å tenke på hva en voksen isbjørn bør eller ikke bør gjøre," mimret Rollo, "har du fortsatt en sterk stemme?" "Å ja," nikket Wollo, "jeg kan brøle så de hører det på nærmeste romstasjon." "Jeg òg," svarte Rollo, "skal vi se hvem som kan brøle høyest?"
"GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," brølte Wollo av sine lungers fulle kraft. "GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," svarte Rollo, og lo hjertelig. "GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR." "GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," svarte Wollo. "Tror jammen dette ble uavgjort," smilte Pingu og kom med sitt bidrag til kakofonien, etterfulgt av de andre pingvinene.
Høyt, høyt over dem - på den internasjonale romstasjonen der astronautene Ivan og Igor den siste tiden hadde gått hverandre på nervene fordi Ivan snakket i søvne mens Igor likte ertesuppe og prompet for mye - ristet Ivan på hodet, og sa med høytidelig stemme til kollegaen sin: "Igor, dette er et historisk øyeblikk. Vi har fått nærkontakt med en utenomjordisk sivilisasjon - noe annet sted kan ikke disse gruoppvekkende, ubeskrivelige lydene komme fra." "Ja, Ivan," nikket den andre, "et lite skritt for menneskeheten; et stort skritt for russisk vodkaeksport."
Nede på jorden fortsatte vennene våre å brøle og hyle om kapp i natten, samtidig som smilene strålte i ansiktene deres. Hadde voksne, siviliserte mennesker fått øye på dette, ville de sikkert avskrevet synet som ren galskap; ingen sivilserte mennesker eller dyr gjør da noe slikt. Men det disse menneskene glemmer, er at da de selv var babyer og hadde det vondt, lot de smerten få utløp i et høyt skrik, uten å stenge den inne slik voksne mennesker så ofte gjør. Det er nemlig ingenting sivilisert i noen som har det vondt og retter smerten innover; det er ingen spor av sivilisasjon i et menneske som tar livet sitt fordi smerten blir for tung å bære - så iblant er det godt å bare la følelsene få fritt utløp i en lyd som får Ivan og Igor på romstasjonen til å tro at jorden står foran en invasjon fra det ytre rom. En sann venn forventer ikke et kunstig smil fra noen som sliter, men sier: Jeg vil ikke høre de fine ordene dine; jeg vil lytte til smerten din, og gi deg en varm klem.
Og mens flokken av små pingviner og store isbjørner stod der og lekte lik små barn som nettopp hadde funnet nye venner, begynte snøen å dale ned; de utallige snøfnuggene danset rolig rundt dem og ville tydeligvis også være med på leken.
Med ett fikk de øye på en rødkledd skikkelse i det fjerne som kom stormende mot dem, og da Rollo så at dette var monsteret han hadde sett tidligere, gjorde han og broren seg klare for å avverge dette invasjonsforsøket fra en fremmed klode. Pesende stilte monsteret seg foran dem, og sa med dyp stemme: "Kunne dere hjelpe meg? Jeg er Julenissen." "Er DU Julenissen?" spurte Kaptein Enzy. "Du ser snarere ut som et monster som har spist opp fire nisser til frokost." "Å, unnskyld," sa den rødkledde og tok av seg masken, der et langt, hvitt skjegg og et par snille øyne åpenbarte seg. "Det er en gutt på Island som ønsker seg en Darth Vader-maske til Jul, så jeg måtte prøve den først."
Han tok frem en liten, lilla konvolutt. "Men nå er reinsdyrene mine blitt syke, slik at jeg ikke får delt ut julegaver i år. Men i denne konvolutten er det en viktig hemmelighet som kan gjøre mange små og store mennesker og dyr glade, bare dette kommer frem i tide." "Den lilla konvolutten må leveres personlig til ..." - han hvisket noe i øret på Pingu - "... tror dere at dere klarer det?"
"Ja," sa Pingu gledesstrålende. "Dette klarer vi." De tok et rørende
farvel med Wollo, lovte at de skulle komme tilbake igjen så snart de
kunne, og mens flyet med vennene våre gjorde seg klart til avgang omgitt
av milde snøfnugg som sakte dalte mot bakken, kunne man midt i all
snøen nesten skimte et stort hjerte, omgitt av Abraham Lincolns ord:
- Think of strangers as friends you not met yet.
- - - - -
Novalie, 22. desember 2020:
Kapten Enzy gör klar till avgang och flyet letter med kurs mot Island då dom också fick med sig Darth Vader masken som det var en på Island som önskade sig och efter nån timmar med flyvning så ankommer gängen Island och prövar lokalisere huset var pojken som önskade sig Darth Vader masken bor och klarar efter länge och finna huset så kapten Enzy gör klar för landing på en litan stripa lite bortanför huset och lander flyet.
Efter å ha landet så mötast vårran vänner alla forran flyet och disskuterar hur dom ska komma sig inn i huset för att levera masken då Rollo får öge på et lite fönster som står uppe men det är för lite till att Rollo kommer sig inn så då säger Pingu att han kan klatra genom fönsteret om Rollo kan hjälpa honom upp så mens Rollo och Pingu vandrar mot huset bliver Kapten Enzy igen för att passa på och jobba på flyet mens Opus och Wheezy vandrar lite runt och passar på utanför huset for att passa på att det inte är nån fara.
Pingu klatrar upp på ryggen till Rollo och kommer sig upp och igenom fönsteret och smetter inn
"Ok, jag är inne" säger Pingu på komradion
"Det är hört" kommer det från Rollo
"Nu måste du bara finna juletreet for att legga masken under och komme dig ut igen"
Pingu vandrer genom huset men finner inte nån juletre
"Umm, dom har inte nån juletre" säger Pingu
"Vad" kommer det från alla vårran vänner i kor
"Dom har inte Juletre" säger Pingu
"Det måste vi fixa" säger Kapten Enzy
"Jag har verktyg i flyet, kom tillbaka här så finner vi verktyg och åker
ut och finnar et fint tre som vi kan setta upp och pynta lite"
Så alla vårran vänner returnerar till flyet för att teame upp och så åka ut för att finna et tree
lyckligtvis så landet flyet rett vid en skog och vårran vänner går mot
skogen och efter kanske 1 timme kommer dom till det perfekte treet "Det
är perfekt" säger Pingu och Rollo som har sagen går mot treet for att
börja hogga det ner.
Rollo sager mens Pingu, Kapten Enzy, Opus och Wheezy står klara med sleden sånn att dom kan få treet med sig.
Treet faller och lander på sleden mens då vårran vänner spenner fast treet och alla går forran sleden för att börja dra sleden med treet tillbaka till huset och efter länge kommer tillbaka till flyet var vårran vänner setter sig ner och tränger en litan paus och lite mat så Rollo steller i stand et lite bål men dom andra börjar göra klar maten för dom efter litt alla samlar sig forran bålet och grillar lite, äter och kosar sig mens dom mimrer lite på eventyret dom har värt på fram till nu.
Efter två timmar och en mett och gla gäng så setter dom igång och får sleden med treet opp till huset men dom kommer inte till å få det igenom fönsteret så Pingu klatrar upp på ryggen till Rollo mens Opus och Wheezy går mot garage dörren "Här kan vi få treet inn" säger Opus
Pingu är inne och finnar sin väg mot garaget och finner knappen som oppnar dörren så Rollo, Enzy, Opus och Wheezy kommer inn och drar med sig sleden inn i garaget och från där drar treet videre med sig inn i stuen var Rollo resar upp treet.
"Treet är perfekt" säger Pingu
"men det tränger pynt"
Då säger Kapten Enzy jag har lite saker i flyet och går tillbaka till flyet och hentar lite pynt för han returnerer och vårran vänner fortsätter pynta treet.
"Jag har lagat Glögg" säger Opus och heller oppi en kopp till alla vårran vänner som dricker glögg och kosar sig forran et perfekt tree.
Pingu finner fram Darth Vader masken och pakker den inn på nytt för han legger den forsiktig under treet för han ser på klokken.
Klokken är 6 om morgonen Oi säger Pingu vi burde gå nu för dom som bor
här vaknar och vårran vänner ryddar och går forsiktig mot dörren och
kommer sig tilbaka till flyet.
Vi tränger lite sövn säger Enzy och alla sovnar med en gång huvudet
träffer putan
Utanom Pingu och Rollo som sittar ilag i hjörnet och ser på den magiska
lilla konvolutten dom fick med sig som dom skulle levera.
Pingu holder konvolutten litt upp mot ljuset och klarar skimte et lite
seal på konvolutten som får honom att tänka "Har inte jag sett det
sealet för?" och tänkar tillbaka på barndommen i det hellige landet och
då slår det honom "Det är ju det helliga sealet som Kong Linux brukar
når han skickar brev"
Dom kan inte oppna brevet sedan det inte är lov att oppna andra sin post, men nu har dom värtfall en ledetråd med Kong Linux och det hemmelige landet sitt offisielle seal.
Pingu ser på Rollo och säger
Kanske vi är närmare nu, närmare det hemmelige landet, kanske vi kommer
oss hem till jul var Rollo svarar ja det hadde vorit bra och lägger med
Borte bra men hemma är bäst för Rollo lägger armen runt Pingu och
trekker upp dynan över dom två och säger la oss sova nu, vi har en lång
dag forran oss imorgon
Och med det så sovnar också Pingu och Rollo och alla vårran vänner sovar sött
Imens i huset har familjen vaknat och kan inte tro sine egne ögon
dom som var fattiga och trodde dom måtte kansellera julen sedan dom inte
hadde råd till juletre så står det nu et perfekt juletree i stuen doms
med gåvar undar "Det är et jule mirakel" säger familjen i kor mens en
julestjärna med figurer av Rollo, Pingu, Enzy, Opus och Wheezy skinner i
toppen av treet🌟
- - - - -
Brian, 24. desember 2020:
Jeg vet ikke om du noen gang har hatt en dyp og oppriktig samtale med en liten pingvin, men har du det, vet du sikkert at også små pingviner har sine problemer; nei - livet er ikke alltid like enkelt uansett om man er dyr eller menneske, så det er forståelig at man kan bli overmannet av en følelse av motløshet, og føle at ingenting nytter, samme hvor mye man enn forsøker.
Slik følte også Pingu det da han satt i flyet sammen med vennene sine og igjen var på vei mot det kalde nord, mens han så på den vesle flasken med medisin som skulle gjøre Julenissens reinsdyr friske, og redde Julen for både barn, voksne og dyr. Jeg skal ikke røpe hva som var i den lilla konvolutten og hvem den ble levert til; alt jeg kan si, er at dette var en gammel, vis pingvin som sakte leste brevet og så på Pingu med et varmt blikk: "Dette kommer til å gå bra, gutten min. Men nå må vi skynde oss," sa han og begynte å blande mystiske, fargerike væsker i laboriatoriet sitt, ikke ulikt en trollmann som kan trylle frem det meste fra hatten sin.
Selv om jeg ikke har vanskelig for å skjønne at det kan føles deprimerende å føle at man har gått seg vill i tilværelsens mange irrganger, og bli like deppa som Pingu som begynte å miste troen på at han ville møte bestefaren sin igjen, må man heller aldri glemme at det alltid finnes håp, og at de gode tingene vi gjør, er som ringer i vann - som kan få uventede konsekvenser og til slutt føre til noe mye større og finere enn det vi i utgangspunktet kunne forestille oss.
For å forstå hva som hendte andre steder i verden mens det lyseblå flyet var på vei mot Nordpolen, må vi gå litt tilbake i tid - til natten da grisen Teodor, kona Julie og barna deres sa farvel etter å ha blitt reddet av vennene våre fra å ende sine dager i kjøttdisken på et supermarked. Grisen Teodor var nemlig så glad og takknemlig at han spontant fortalte dette videre så snart han traff et annet dyr. Som igjen fortalte det til et annet dyr. Som igjen fortalte dette videre. Og etter hvert som historien ble gjenfortalt om og om igjen og man typisk nok klarte å fargelegge den ved hjelp av litt fantasi, vokste også myten om Pingus og Rollos heltebragder; noen sa at 187 griser, 3 flodhester og 14 elefanter hadde blitt reddet fra flere bondegårder og en japansk dyrehage, andre sa at Pingu i all hemmelighet hadde blitt nominert til Nobels fredspris, mens atter andre hadde hørt at Rollo på egen hånd avverget en kosmisk invasjon fra en intergalaktisk romflåte full av små, grønne kopier av Donald Trump.
Omfanget av disse ryktene ble så stort at dette kom kong Tux for øre, og da den gamle kongen levde fjernt fra nåtidens teknologiske kjas og mas, ba han en rådgiver undersøke dette nærmere; denne rådgiveren kjente litt til det menneskene kaller "Internett" og etter mye og og men klarte han å finne frem til en tråd med tittelen "Noen som vil prate med meg?" på et obskurt norsk forum som het "Kvinneguiden" der man kunne finne håndgripelige fakta om Pingus eventyr, og kongen skjønte straks hvem denne pingvinen egentlig var. Følgelig ble han også holdt oppdatert om alt som ble fortalt i tråden, og da han hørte at vennene våre var på vei mot nordlyset - en reise som for øvrig tok lang tid - skrev han et varmt, personlig brev til Julenissen.
Et brev som Julenissen uten å nøle svarte på, og slik ble de gode sjelene som var konger i hvert sitt rike venner; Julenissen ble invitert til en uforglemmelig sommerferie i Linux der han storkoste seg blant glade pingviner - og kong Tux ble invitert til å feire Jul i vinterlige omgivelser på Nordpolen. Etter å ha kommet frem, ble imidlertid reinsdyrene syke, og Julenissen var så fortvilet at han brast sammen i gråt mens han prøvde en Darth Vader-maske en gutt på Island ønsket seg. Den gamle pingvinkongen visste imidlertid råd da han kjente noen som kunne hjelpe, skrev raskt et brev som han la i en forseglet, lilla konvolutt, og ba nissen om at dette skulle leveres personlig til en bestemt pingvin. Julenissen la på sprang og øynet et håp da han så et fly lande, men døren ble lukket med et smell før han rakk å komme frem, enda han løp så fort han kunne.
Resten av historien kjenner vi.
Men fremdeles vet vi ikke at da flyet med Pingu var på vei mot nord, hadde kong Tux fått med seg siste nytt, så i all hast dro han og følgesvennen hans sydover for å samle alle Pingus venner som hadde blitt nevnt i den etter hvert legendariske pingvintråden: Grisen Teodor, kona Julie og barna deres, dyrene fra pikniken i skogen, samt mange, mange andre. Til slutt fant de også Wollo, som lyste opp da han fikk vite hva som nå skulle skje.
Slik at da Pingu og vennene hans kom frem til Nordpolen, og Julenissens reinsdyr var klare til å slå verdensrekorden i utdeling av julegaver etter å ha blitt friske av medisinen Pingu hadde med seg, kom de inn i et mørkt rom, og Pingu, som allerede var motløs og mørk til sinns, ramlet to hakk ned på depresjonsskalaen. Men så ble lyset slått på.
Og der satt de alle smilende og ventet på dem i et strålende opplyst rom med juletrær og en nydelig julekrybbe, og bestefar Tux kom ham i møte og ga ham den varmeste klemmen han hadde fått siden han var babypingvin. "Min lille, gode venn," sa den gamle kongen, og en overlykkelig Pingu, som følte seg mindre enn noensinne, kunne ikke annet enn å hikste og klamre seg til bestefaren sin; den trygge, gode vennen han så inderlig hadde drømt om å få møte igjen.
Etter det rørende gjensynet samlet de seg foran julekrybben og skulle til å begynne å synge julesanger, da Pingu følte at det var noen som manglet; han nevnte et navn. "Å nei, vi har jo glemt henne" sukket bestefar Tux, og umiddelbart ble det utrustet en hasteekspedisjon som skulle fly for å hente den glemte gjesten; hun ble forståelig nok en smule forbauset da hun så fikk øye på en isbjørn og fire små pingviner utenfor inngangsdøren, men ble likevel med.
Så stod de foran julekrybben og sang julesanger mens Rollo satt foran pianoet med hatt og solbriller og etter alle kunstens regler bommet på tangentene samtidig som Wollo forsøkte å hjelpe til uten at resultatet kan gå over i musikkhistorien - men det gjorde ingen verdens ting, for nå var alle så glade at absolutt ingenting kunne stå i veien for den herlige stemningen; det er ikke perfeksjonen, men den gode viljen som teller. Maten kom på bordet, grisen Teodor holdt en liten tale der han lovpriste kokken for at det ikke ble servert juleribbe, noe som førte til spontan applaus fra resten av forsamlingen, praten satt løst, og de var alle enige om at det var den fineste julekvelden de noen sinne hadde opplevd. Og midt blant dem satt hun, jenta som hadde startet pingvintråden - selv om hun var den siste gjesten, var hun også den viktigste, for uten henne hadde ingenting av dette skjedd.
Etter middagen fortsatte praten, og Pingu, som satt ved siden av bestefar, lurte på om også vennene hans kunne få bli med til det hemmelige landet Linux. "Det kan dere - hvis dere virkelig vil," sa bestefar Tux. "Men tenk dere godt om," fortsatte han. "For livet er som et langt eventyr der man møter både motgang og skuffelser, bratte motbakker og dype daler, men det er en mening med alt dette, for på den lange veien mot målet gjør man mange ting, gode eller onde. Gjør man onde ting, blir verden et verre sted å leve i, og gjør man gode ting, blir den bedre." Han så alvorlig på Pingu. "Du og vennene dine lette etter et hemmelig land, men hadde dere funnet veien dit, hadde Teodor og familen hans vært på tilbud i frysedisken i en matbutikk, Rollo ville ikke ha blitt kjent med tvillingbroren sin, og gutten på Island ville ha fått en trist Jul. Alle de gode tingene dere har fått til på veien, ville ikke ha blitt gjort, og eventyret ville ha vært slutt for lenge siden. Verden trenger ikke vellykkede pingviner som slår seg til ro, men små pingviner med store hjerter som trosser motgang og fortsetter reisen; det som skaper et eventyr, er ikke selve målet, men veien dit, og selv om den veien kan være lang og bratt, kommer dette til å ende godt. Så vil dere at eventyret skal fortsette, eller vil dere dra til Linux nå og avslutte det ...?"
Pingu, Rollo, Opus, Wheezy og Kaptein Enzy så på hverandre. "Vi fortsetter!" ropte de i kor. "Da skal jeg ikke avsløre hemmeligheten om hvor det hemmelige landet er. Men glem ikke at dere er trygge på veien dit, for jeg følger med på reisen deres, alltid klar til å hjelpe til om dere skulle trenge det. Og du, Pingu ..." "Ja, bestefar?" spurte den vesle pingvinen. "Hos deg er jeg aldri langt unna, for jeg bor i hjertet ditt, og du har en stor, stor plass i hjertet mitt." "Men vi sees igjen?" "Det lover jeg deg, gode venn; vi sees igjen." Så ga de hverandre en varm, eviglang klem; en liten pingvin og en stor.
Mens stjernene strålte over hodene deres, lik en skimrende glorie av stjernestøv, og minnet verden om at det alltid, alltid finnes håp.
- - - - -
Brian, 11. oktober 2021:
Solen hadde allerede kommet høyt på himmelen; strålene skinte gjennom bladverket og omfavnet trærne, og blomstene strakte seg mot sollyset lik glade amoriner. Og like ved en liten elv i utkanten av skogen, våknet tre små pingviner og en isbjørn som hadde sovet lenger enn vanlig denne formiddagen.
"God morgen", sa Pingu med et stort smil. "God morgen", smilte Rollo tilbake, mens Opus og Wheezy gjespet i kor. "Hva skal vi finne på idag?" spurte Pingu. "Leke, vel." "Men hva?" "Hvis vi skal leke detektiv, vil jeg være Sherlock Holmes," sa Rollo med alvorlig mine og fant frem pipen Julenissen hadde gitt ham til Jul; for øvrig en temmelig politisk ukorrekt gave i disse antirøyker-tider, selv om det til Rollos forsvar må legges til at han ikke røykte, men brukte pipen som leketøy. Med solbrillene på minnet han nesten om en krysning av en sofistikert, piperøykende rockestjerne og en italiensk mafiaboss.
I utgangspunktet hadde planen vært å fortsette letingen etter det hemmelige landet Linux, men etter at Pingu hadde funnet bestefaren sin var ikke dette noe som hastet like mye, slik at man utsatte nye eventyr til senere, og i mellomtiden hadde de slått seg ned ved elvebredden der man brukte dagene til å leke sammen, slik også menneskene hadde lekt i riktig gamle dager før man fant ut at det er mer sivilisert å stresse og glane på pipende mobiltelefoner for å være sosial.
Samme kveld, langt, langt unna - på Nordpolen, banket den moderne tid på hos Julenissen i form av en klimaforsker som ringte på døren til huset hans. Og hvis du lurer på hva det vil si å være moderne, er dette, kort fortalt, å - ved hjelp av digitalisering, rasjonalisering, effektivisering, automatisering og reformer med flotte navn - erstatte noe velkjent som virker, med noe nytt og superfancy som ikke virker.
"God kveld, god kveld," sa Julenissen hjertelig da han åpnet. "Hva kan jeg gjøre for deg, herr - eller fru ...?" "Ingen av delene," glefset klimaforskeren, "der hvor jeg kommer fra, sier vi bare hen. Jeg føler meg dypt krenket når du vil påtvinge meg utdaterte kjønnsmønstre fra forrige århundre. Men hvorfor er det så lyst her - dette huset lyser opp som et juletre."
"Ja, her er det jo Jul året rundt," humret Julenissen. Forskeren så på ham med like stort alvor som om oldemor skulle begraves på mandag. "Prisen på strøm er rekordhøy, og effektiv energisparing er alfa og omega; hvem ser du når du ser deg selv i speilet?" "Julenissen?" gjettet nissen. "Du ser en hjerteløs miljøvandal som støtter forbrukersamfunnets kapitalistiske og griske behov," var forskerens knivskarpe svar; "jorden er på vei mot undergangen, og dette er DIN skyld. Hvorfor gir du bort gaver?"
"Fordi barna ønsker seg gaver til Jul," forklarte Julenissen, "barn må da få lov til å leke og ha det moro." "Leke?" snerret klimaforskeren. "Barn skal ikke leke. Barn skal stirre på en skjerm, være kronisk deprimerte og ha dårlig samvittighet på grunn av global oppvarming."
"Denne dukken," fortsatte forskeren, og pekte harmdirrende på en av julegavene som enda ikke hadde blitt pakket inn, "hvorfor har den så runde øyne?" "Fordi det er en søt dukke?" gjettet nissen. "Dette er et blendahvitt symbol på historisk undertrykkelse; hvorfor har den ikke Ulan Bator som forbilde?" Julenissen, som ville gi dukken til ei jente i Bodø, var ikke helt sikker på sammenhengen med hovedstaden i Mongolia, men forskeren kom ham i forkjøpet: "Altså rendyrket patrialkalsk dominans og total fravær av forståelse for globalismens realiteter," bjeffet klimaforskeren, "hvilke lovfestede rettigheter har reinsdyrene dine?" Nissen, som var så glad i dyrene som fraktet sleden, visste ikke hva han mente: "Rettigheter?"
"Ja, rettigheter," sa forskeren skarpt. "Har de pensjonsforsikring? Tariffestet lønn? Streikerett?" Julenissen, som ikke kunne forestille seg at de muntre reinsdyrene hans plutselig skulle gå til streik, ble stående og måpe. "Et klassisk eksempel på slavedrift og rå utnyttelse av forsvarsløse dyr," fortsatte klimaforskeren, "absolutt alt her er feil, og hører ikke hjemme i tiden vi lever i. Hvorfor gir du ikke barn det de virkelig trenger?"
Julenissen var et stort spørsmålstegn. "Trenger ikke barn gaver?" "Nei, barn trenger ikke falske gaver som tar livet av framtiden deres," var svaret. "Det barn trenger, er en moralsk oppbyggelig gave i form av en klimakvote der de får vite at mor og far redder verden ved å betale en miljøavgift i deres navn. Kloden koker, og verdenshavene kan stige flere meter når som helst." Som den enkle sjelen han var, hadde Julenissen litt vanskelig for å tenke seg hvorfor vesle Jonas som ønsket seg Lego til Jul, skulle bli så glad over å høre at Mamma og Pappa hadde gitt bort gaven hans til miljøsaken, men hvis det virkelig var så alvorlig at verden kunne bli oversvømmet i neste uke, måtte man jo gjøre noe; i sin tid bygde Noah en ark, så kanskje dette var løsningen.
"Har du virusbeskyttelse?" spurte klimaforskeren. Julenissen, som var glad over å endelig få et spørsmål han forstod, strakte seg mot flasken med Antibac, men nølte da han så forskerens oppgitte uttrykk. "Virusbeskyttelse på PC, og en solid brannmur, gamlefar. Utallige kinesiske og russiske hackere står klare til å angripe deg." "Pese?" spurte Julenissen forskrekket.
Slik gikk det til at Julenissen en dag satt foran en skummel, svart boks som ville ta ham med inn i fremtiden, skulle til å starte noe som het Windows, og tenkte med gru på alle de kinesiske og russiske hackerne som visstnok gjemte seg i den svarte boksen, klare til angrep. "Kanskje er jeg blitt for gammel," sukket han, "men hvor er det blitt av julestemningen?" Han sukket atter en gang, og tenkte på alle gavene han hadde gitt bort i tidens løp, alle barna som lyste opp da de pakket opp pakkene de fant under juletreet; alle de gode øyeblikkene fylt av trygghet og glede - nå var det ingenting igjen; for å følge med i tiden måtte man tydeligvis sitte foran en skjerm i et mørkt rom og føle seg deprimert på grunn av klimaet. Alt føltes så svart og tungt, så utrolig tungt at tårene langsomt begynte å renne nedover ansiktet hans.
Neste dag fant man en håndskrevet lapp på kjøkkenbordet:
Kjære venner!
Jeg er veldig lei meg, men den moderne tiden er dessverre ikke
noe for meg; jeg føler meg rett og slett for gammel til å sitte foran en
skjerm og være redd for alt det gale som kan skje i verden; den verden
jeg kjenner, er en god og trygg verden, men denne virkeligheten finnes
tydeligvis ikke mer.
Derfor føler jeg at jeg ikke har noe annet valg enn å si opp som
julenisse, bli pensjonist og flytte; takk for alle de fine øyeblikkene
vi har hatt sammen, en tid som nå er over.
Tusen takk for alt, kjære venner; jeg kommer aldri til å glemme dere.
Julenissen
Nyheten om at Julenissen hadde pensjonert seg slo ned som en bombe, og ble raskt fortalt fra dyr til dyr verden over, til også de fire vennene våre snart fikk vite dette. Wheezy mente at om det var dette Julenissen faktisk ønsket, måtte man respektere valget hans, men de tre andre var helt uenige; alle husket de den uforglemmelige julefeiringen året før, der Julenissen hadde åpnet døren sin for gjestene, og gode venner lar man ikke seile sin egen sjø; gode venner forsøker man å hjelpe så godt man kan - kanskje Julenissen ville bli julenisse igjen dersom han fikk vite hvor dypt han var savnet.
Men først måtte man jo finne ham, og da Rollo tok frem pipen og solbrillene, var det ikke tvil om hvem som kunne ta på seg oppdraget; de fire mesterdetektivene var klare til å dra ut på nye eventyr.
- - - - -
Novalie, 4. november 2021:
Efter å ha tänkt på lappen dom fann ifrån Tomten var Tomten hadde rest så sitter vårran 4 vänner igen och undrar på hur dom ska finna Tomten igen eller var dom ska börja och efter en stund så säger Pingu la oss gå en litan tur och få lite frisk luft och kolla om kanske vi kan hitta på nånting och efter långt och länge på tur så kommar dom till ett väldigt fint ställe och fortsätter forbi ett väldigt fint hus var dom kan se en kvinna genom fönsteret som holder på på köket och utanför så ser dom en mann som holder på med fordonet för dom hörar nånting som minner om skratt och lek ifrån hagan men dom kan inte titta över för det är så högt gjerde runt så Rollo tar Pingu upp på sina axlar så Pingu kan titta över gjerdet och där ser Pingu en litan flicka som sittar i hagan och färglägger med sin lilla kanin vän. Så trevligt säger Pingu, vad ser du säger Rollo, Opus och Weezy i kor?
Det är en litan flicka som sittar å färglägger tillsammans med sin lilla kanin vän.
Den lilla flickan hörar nån som pratar på andra sidan av gjerdet och tar tak i sin lilla kanin för hon går mot gjerdet för att undersöka och går bort till ene dörren och oppnar den och tittar rätt inn i ansiktet på en stor smilande isbjörn och rykker lite tillbaka men Rollo är snabb och säger vär inte rädd, vi är alla snälla här och den lille flickan presenterer sig och säger att hon hetar Novalie och ser ner på sin kanin som ser upp och säger och jag hetar Snute.
Efter en litan stund så frågar Novalie om dom vill komma inn i hagan och få lite mat och dricka och det vill vårran 4 vänner gärna då dom har vorit uta och gått i nån timmar så alla går inn i hagan och setter sig ner mens dom äter och dricker gott och börjar prata och Snute frågar varför dom är uta och går var då Pingu svarar vi är på jakt efter Tomten som ingen har sett sedan igår och vi vaknade bara upp med en lapp på köket var Tomten hadde sagt hadet och bara rest och forklarade situationen vidare då Snute snabbt säger att jag trodde aldrig att den här situationen skulle komma men jag och 5 andra kaniner når vi blev född så fick vi en litan rund brikke med en bokstav på sånn att om denna dagen skulle komma så måste en hitta alla oss 6 för att hitta alla 6 bokstavene som vill säga namnet på en by och det är i den stan Tomten har sitt hemmeliga hus eller det är mer som ett slott bara titta här säger Snute och tar fram en brikke med bokstaven "Ö" jag kommar inte ihåg om det här är första bokstaven eller nånting men det kan kanske vära en clue och ger brikken till Pingu och Rollo var Rollo undersöker brikken och holder lekepipen i munnen. Hmm säger Rollo jag har sett dom här brikkene för men jag kan inte komma ihåg var hen men det här måste vi finne ut av för att få Tomten tillbaka och rädda julen.
Pingu ser på Snute och säger sedan det är din brikke om du kanske
vill komma med oss för att pröva finna tomten igen var Snute ser på
Novalie och Novalie ser på Snute för Snute svarar jag kan entligen inte
resa nånstans utan Novalie.
Du skönner att jag och Novalie har vorit tillsammans sedan hon bara var
två år gammal och vi gör allt tillsammans och jag är här också för att
skydda hon så jag kan inte resa ifrån hon men då säger Rollo men det är
inga fara Novalie kan vära med hon också och ju flera vi är i jakten på
Tomten och för att rädda julen så är ju flera bättre för då kan vi alla
hjälpa till men det första vi måste finna ut är denne brikken och hur
den får plats här och hur vi evt kan finna flera brikker för det ska ju
ifölje Snute vära 5 kaniner till som också har en sånn brikke och då
forklarar Snute att dom andra 5 blev gitt bort till jul för och gleda 5
andra barn så kanske vi kan pröva å spora upp via Tomtens dator för dom
måste väl ha ett register över vem som är snälla, slemme, vem som har
fått present osv så kanske vi kan finna ut där vem som har fått dom
andra kaninene säger Snute.
God ide säger Pingu och säger vidare att det börjar bliv lite sent så kanske vi skulle komme oss vidare och om ni två ska vära med så kanske ni skulle pakka en bag och ser på Novalie och Snute för dom går inn för att pakka och för att ge besked om att dom ska vära med på ett äventyr fordi Tomten är vekk och dom måste vära med å finna honom för att rädda julen som också är Novalie's första jul så Novalie och Snute får lov att bliv med och kommar ut igen med baggen pakkat och går då tillsammans med vårran vänner för att finna flyet till Weezy så dom kan sätta kursen mot Nordpolen och Tomtens fabrik var dom lagar alla gavene som delas ut värja jul.
Novalie som inte är så väldigt gla i å flyga får lite panik når hon ser flyet men vårran vänner forsikrar Novalie om att det kommar att gå bra och når vi kommar inn i flyet så är det inte som ett fly, det är som en lägenhet, en fin koslig lägenhet och man vill inte engång merke att en flyr och tillsammans går mot flyet men då kommar Weezy bort och säger. Dåliga nyheter men vi kan inte ta av ikväll då flyet är helt tomt for bensin i tillägg till att det är varslet ganska stor storm nu ikväll så vi är nödt till att vänta till imorgen för vi kan flyga och flyet är klart så mens mekanikere arbetar på flyet för att göra det klart så går vårran 4 vänner + Novalie och Snute tillbaka till Novalie och Snute's hem var Novalie frågar om vårran 4 vänner kan få lov att övernatte och det får dom lov till och alla går inn på Novalie sitt rum och efter lite prat, planlägging och lek så bliver alla väldigt trött och lägger sig att sova.
- - - - -
Juleeventyret 2021
Brian, 24. desember 2021 (Fullført 29.04.2023):
En Jul for mange år siden var det en gutt som ønsket seg en gul gravemaskin. I full størrelse. Foreldrene hans forsøkte å forklare ham at det ville by på visse problemer å få plass til en enorm gravemaskin i den beskjedne leiligheten de bodde i, men gutten var sta som et esel og stod på sitt; en gravemaskin skulle han ha, og dermed basta.
I brevet til Julenissen sparte han heller ikke på kruttet, og gikk rett på sak:
Kjære julenisse
Til jul vil jeg ha en stor, gul gravemaskin. Den kan ikke være rød eller blå, den MÅ være gul.
De andre dummingene får vente, jeg må få gaven min først, for jeg vil grave opp barnehagen før det blir for sent og jeg skal legge meg.
Hvis jeg ikke får gravemaskinen, kommer jeg til å kverke reinsdyrene dine, spise julegrøten din, og fortelle alle at du er en gammel idiot med falskt julenisseskjegg, slik som pappa.
Julenissen, som fulgte hjertet sitt og trodde på det gode også i andres hjerter, hadde av forståelige grunner vanskelig for å ty til betegnelser som "bortskjemt drittunge", selv om mindre følsomme sjeler ville ha vært enige i at dette er en passende beskrivelse. Derfor håpet han at gutten ville bli glad hvis han i stedet fikk en fin lekegravemaskin, og siden han dette året delte ut flere kosedyr-kaniner som gaver, ga han også gutten den minste, men mest håpefulle av dem; en nydelig, liten kanin som alltid så lyst på livet og kunne mane frem et smil selv hos en lidende tannlegepasient.
Da gutten på julekvelden flerret av gavepapiret og så hva han hadde fått i gave, ble han imidlertid ikke særlig glad; i stedet hylskrek han som om apokalypsen var nær: "BUHUUUUU. HVA ER DETTE FOR NOE SØPPEL??? HVOR ER GRAVEMASKINEN MIN???????" og med full kraft kastet gavene ut av vinduet. Slik gikk det til at den vesle kaninen tilbrakte sin første juleaften med hodet stikkende ut av en hvit snøfonn.
Neste dag gikk ei liten jente tur sammen med foreldrene sine, og da hun fikk øye på det arme, hjemløse kosedyret, smeltet hjertet hennes umiddelbart. Hun tok kaninen med hjem, stelte den etter alle kunstens regler, ga den navnet "Mini", og sang en vuggesang for Mini hver kveld så han skulle føle seg trygg før han falt i søvn.
Men akk - dessverre har skjebnen for vane å gå sine egne veier. For dersom du har gått opp en bratt bakke fra Akerselva i Oslo, har du kanskje lagt merke til en mystisk åpning i veggen nede ved fortauet. Denne åpningen fører til en gammel, avstengt kjeller som ingen har brukt på mange år, og en dag da jenta gikk der med Mini i hendene og det blåste rimelig friskt, tok rett og slett vinden tak i stakkars Mini, som fløy gjennom vindusåpningen og inn i den mørke kjelleren lik en høyst ufrivillig OL-vinner i skihopping.
Ingenting nyttet uansett hvor mye jenta enn gråt; det var umulig å få i gang en redningseksepedisjon for å få ut det bortkomne kosedyret, og vesle Mini var alt for liten til å rekke opp til åpningen som kunne føre ham ut i friheten; det så riktig mørkt ut på flere måter. Og som det alltid skjer etter en ulykke; på en eller annen måte gikk livet videre - nye dager kom og gikk; nye uker, måneder; nye år.
Som den ukuelige optimisten han var, nektet likevel Mini å gi opp håpet om at dette ville ordne seg til slutt; slik han så det, hadde han i bunn og grunn to valg:
1. Være en liten, trist kanin som var stengt inne i en mørk kjeller.
2. Være en liten, glad kanin som var stengt inne i en mørk kjeller.
Uansett hvor mørkt det enn så ut: Sett med Minis øyne var en liten, glad kanin som var stengt inne i en mørk kjeller, ille nok - men dette var tross alt bedre enn en liten, trist kanin som var stengt inne i en mørk kjeller.
Så det levende, varme hjertet til den vesle kaninen fortsatte å håpe på en bedre morgendag - at det muligens var noen der ute som en dag kunne hjelpe ham å komme ut av mørket, og kanskje synge en vuggesang for ham. Mens klokken langsomt tikket, og årene gikk.
- - -
Pingu så på Opus. "Kvakk?" spurte han. "Kvakk, kvakk," sa Opus. "Det som er godt nok for Donald, må vel også være godt nok for oss."
Lenge hadde de snakket om hvordan de skulle komme seg videre. Planen om å spore opp Julenissens datamaskin kunne dessverre ikke brukes da Wheezy minnet dem om at Julenissen var av den gammeldagse typen som ikke var så begeistret for disse moderne dingsene, og etter en del diskusjon frem og tilbake, brøt Opus inn, og fortalte at han hadde lest en historie om Donald Duck og kronismen, der Donald kastet noe han kalte en "mynt" for å finne veien. Idéen var ikke dum, da de husket godt hva som hadde skjedd på bondegården etter å ha kastet rundingen med det sure ansiktet på den ene siden, og merkelige tegn på den andre; dette var altså noe menneskene kalte en "mynt". Men hvor i all verden skulle de få en "mynt" fra ...?
Etter å ha blitt hjulpet av Kaptein Enzy og flyet hans, tok de turen til nærmeste by, der vår gamle venn Frøken Sophie også denne dagen var travelt opptatt med fotografering til sosiale medier, for anledningen kledd i muntre julefarger. Da Rollo rolig stilte seg bak henne begynte Gudmund febrilsk å vifte med armene med like stor iver som om han skulle dele ut fem røde kort i en fotballkamp mellom United og Liverpool, og da Rollo vennlig la labben på skulderen hennes og hun snudde seg, ville det være en underdrivelse å si at hun ble hvit i fjeset, for en blekere hudfarge har verden neppe sett siden man laget vampyrfilmer i svart-hvitt. "D-D-D-D-D-D-D-Det," begynte hun, mens øynene ble større og større. Med et slikt utseende ville hun neppe hatt problemer med å bli supermodell i asiatiske land der man setter pris på dette, men alt Frøken Sophie klarte nå, var å løpe for livet med en imponerende hastighet som sikkert ville ha kvalifisert både henne og Gudmund til Guinness rekordbok.
Om resultatet skulle bli en "mynt", burde de kanskje bli en smule mer diplomatiske, mente Pingu, noe Rollo var enig i. Derfor gikk han bort til en velkledd, ung herre som forhåpentligvis kunne ha mange "mynter" å ta av, og spurte ham med dyp røst: "Døøø. Har'u en mynt til overs?" Den unge herren knakk sammen av latter. "Mynt? Hahahahaha, bamsefar, ingen, absolutt ingen bruker kontanter idag. Kanskje med unntak av gamlinger som ikke vet hvilket århundre vi lever i," la han til. Rollo takket vennlig for rådet, ønsket ham god Jul, og spurte de andre hva de skulle gjøre nå.
"Kanskje vi kan prøve", istemte Opus og Wheezy, og gikk bort til en eldre dame. "Unnskyld, frue, men kunne De hjelpe oss? Vi trenger en mynt." "Skulle du sett på makan," hveste de eldre damen, og viftet med stokken sin. "Nå går dette importerte Halloween-tullet jammen over styr. Først kler dere unger dere ut som spøkelser, og nå som pingviner." Hun trakk pusten, og viftet like ivrig med stokken. "Alt var bedre i gamle dager. Overfalle forsvarsløse gamle damer," rallet hun, og fortsatte å vifte med stokken med en slik kraft at hun slapp taket, og den suste i et butikkvindu på den andre siden av gaten som gikk i tusen knas.
Vennene våre så på hverandre; dette nyttet tydeligvis ikke - hva skulle de gjøre nå? Et stykke lenger bort fikk de øye på noen nissekledde jenter som sang julesanger, og jammen gikk ikke folk forbi og kastet "mynter" i en rød kasse foran dem. Dermed var planen lagt: Med sang skulle mynten erobres.
Nå vet jeg ikke om du hører mye på musikk, og om du tilfeldigvis kan forestille deg det aller, aller verste det er mulig å høre på. Om du ganger dette med ti, kan du kanskje få et inntrykk av kvaliteten på julesangen kvartetten Pingu, Opus, Wheezy og Rollo klarte å skape, for dette var ikke bare ille - deres versjon av "Glade Jul" var noe av det mest ubeskrivelige man hadde hørt siden black metal så dagens lys; folk holdt seg for ørene etter beste evne, flyktet over stokk og stein, og da var heller ikke skiltet "Gi en mynt hvis du liker sangen vår" til stor hjelp.
Rollo sukket. "Nei, dette nytter ikke." Pingu lyste opp. "Jo, dette nytter. Vi må bare gjøre det på vår måte." Dermed fortsatte de å synge skjærende falskt, med den lille forskjellen at skiltet "Gi en mynt hvis du liker sangen vår" var endret til "Kast en mynt hvis du ikke liker sangen vår". Dette gjorde susen, for med ett kom myntene susende; mennesker er veldig rare sånn sett.
En av myntene traff Pingu med full kraft i munnen slik at det et øyeblikk var fare for at Pingu kunne få englevinger og begynne å klimpre på harpe, men han fikk harket den ut - og der var den, den blanke rundingen de kunne kaste for å komme videre, og forsøke å finne Julenissen.
Med mynten som viste vei, fortsatte vennene våre ferden, til de til slutt befant seg på toppen av en bratt bakke ved Akerselva i Oslo.
- - -
Det var blitt juleaften, og uansett hvor mange miljøavgifter folk enn betalte, virket det som om værgudene var i det umulige hjørnet og glemte å se nærmere på kalenderen, for bygatene var grå og triste uten antydning til en hvit Jul. Legger man til at Julenissen hadde blitt pensjonist og ikke var å finne, så det dystert ut for dem som finner glede i julestemning og gaver. Men som kjent handler Julen om så uendelig mye mer enn dette, og da Opus kastet mynten, ante han ikke hva dette skulle føre til.
Mynten landet nemlig ikke i hånden hans - nei, den trillet nedover den bratte bakken, og fortsatte inn i en åpning i veggen nede ved fortauet.
Helt uvitende om hvilken dag det var, satt Mini alene i den kalde kjelleren, og etter så mange år med håp det ikke ble noe av; etter så mange år som hadde gjort den grå pelsen til kosedyret bekmørkt av støv og skitt, begynte alt dette å gnage på hjertet til den vesle optimisten vår, som lurte på om det ikke var like greit å gi opp. Bedre ble det heller ikke da noe hardt traff ham i hodet.
For å finne igjen mynten klatret Opus gjennom åpningen i veggen, og følte seg som en modig astronaut som tok sine første steg på et fremmed himmellegeme. Da han hadde fått føttene på fast grunn i kjelleren, fikk han til sin store forskrekkelse øye på en liten, helsvart skikkelse som stod foran ham, hvilket førte til at Opus skrekkslagen hylte "HJEEEEELP!". Etter å ha bli løftet opp til tryggheten hos vennene sine, fortsatte Opus å hyle som en stukken gris som var i ferd med å bli til en pakke kjøttkaker, og hele flokken forsvant rundt gatehjørnet mens Opus opphisset viftet med pingvinluffene og fortalte om redselskabinettet han hadde vært i; han var ikke sikker på om dette var et spøkelse, en sulten vampyr, eller noe annet grufullt, men vesenet var definitivt ikke til å spøke med.
Imens stod Mini fortvilet igjen, overmannet av dyp håpløshet; etter så mange års venting hadde noen omsider funnet ham, og alt som skjedde, var at man ropte om hjelp og så på ham som om han var et finsk gjenferd. Tårene begynte å renne nedover kinnene uten at den vesle kaninen kunne gjøre noe for å stoppe dem; alt håp var nok ute nå.
Etter at Opus hadde roet seg litt ned, og vennene våre blitt grundig advart om at de for all del ikke måtte finne på å ta turen til den skumle kjelleren, foreslo Rollo at han kunne rive ned hele bygningen, og for sikkerhetens skyld også bygningen ved siden av. Pingu mente at det å rive et halvt kvartal muligens var en smule drastisk måte å feire Jul på, før Snute la til at kanskje han kunne prøve å løse dette. "Nei, nei," sa Opus, "du vet ikke hva du går til." "Jo, det vet jeg," sa Snute, "Novalie kan alltid stole på meg, og det samme kan dere."
Snufs, snufs. I kjelleren var det ingen sultne vampyrer som ventet på middagsmat, men derimot hørtes det ut som om noen gråt. "Ikke vær lei deg," trøstet Snute. "Alle kan være lei seg. Og det har de lov til. Men gode venner vil alltid fortsette å være der, og de er til for å tørke tårene dine." Mer snufsing. "Hvem er du?" spurte Snute forsiktig. Mini, som ikke hadde brukt stemmen på en evighet, klarte bare å hviske: "Mini". "Så du er et minispøkelse, som bare spøker litt ...?" lurte Snute på. "Jeg er ikke et spøkelse", hvisket Mini, "jeg er bare meg selv".
- - -
Sett med øynene til noen som ønsker seg gule gravemaskiner eller dyre gaver, ble ikke Minis julefeiring mye å skryte av. For etter at man hadde vasket kosedyret og den møkkete pelsen ble skinnende ren, etter at man hadde funnet medaljongen med bokstaven B og funnet ut at Mini var Snutes lillebror, og etter at Mini hadde kommet trygt i seng, sang Novalie en vuggesang for ham, noe ingen hadde gjort på mange, mange år. Det var ikke mye, men det var nok til å gjøre den vesle kaninen lykkelig; det var nok til å få det varme hjertet til å stråle av glede; det var nok til å vise at det ikke er de store, men de små tingene som til syvende og sist betyr aller mest, der Mini smilte til Snute, og Snute smilte til Novalie.
Mens stjernene strålte over hodene deres, lik en skimrende glorie av stjernestøv, og minnet verden om at det alltid, alltid finnes håp.
- - - - -
Juleeventyret 2022
Fortellingen er påbegynt, men dessverre ikke ferdigskrevet enda - kommer etter hvert.
- - - - -
Juleeventyret 2023
Fortellingen er påbegynt, men dessverre ikke ferdigskrevet enda - kommer etter hvert.
- - - - -
- - - - -
Juleeventyret 2025
Brian, 24. desember 2025 (Etter en idé fra 23. mai 2025; utvidet 20. januar 2026):
Da mannen med det oransje håret var liten, var han Julenissens ultimate skrekk. En juleaften hadde ungen gjemt seg med en kjøkkensaks og klarte nesten å klippe av skjegget for å selge det som lykkeamulett i barnehagen, et annet år ble reinsdyrene møtt av en sinnrik felle da det var meningen å stille dem ut ved inngangen til den lokale fornøyelsesparken, for ikke å snakke om den gangen gaveønskebrevet var formulert som et utpressingsbrev med bokstaver klippet ut av New York Times, der nissen fikk vite at man hadde håndfaste bevis for at han var hemmelig russisk agent, og at en svart koffert med 10.000 dollar i små sedler og to store kakebokser kunne bøte på dette.
Men verst gikk det ut over butikknissene, som ikke visste sin arme råd. En av dem var sesongarbeider i et kjent varehus i byen, og etter hvert som barna kom frem, fortalte de hva de drømte om. Guttene ønsket seg som regel lekesoldater eller biler, mens jentene foretrakk dukker. Så kom han. Jeg vil ha Grønland, sa ungen.
Årene og tiårene gikk, og etter at han hadde satt seg i presidentstolen, kom han til å tenke på gaven han ønsket seg i barndommen, men som av forståelige grunner ikke havnet under juletreet. Han så på globusen, og kastet den opp i luften samtidig som han begynte å danse rundt i rommet; den kalde øya kunne bli en fin julegave for en som likte å tenke stort.
Uvitende om at de var inkludert i gaveforpakningen, satt den vesle selen Snorre i vannkanten sammen med vennene sine, isbjørnungen Sebben og hvalrossen Valdemar. For en som ikke kjente til vennskapet deres, kunne det virke rart at en isbjørn og en sel var gode venner da det fra naturens side var meningen at store dyr skulle spise små, men verken Snorre eller Sebben lot seg affisere av dette; i et ekte vennskap bryr man seg ikke om slike trivialiteter.
"Snart er det Jul," sa Snorre. "Men lurer på hvor Julenissen har gjort av seg."
"Kanskje han er så opptatt av å prøve ut alle leketøyene han gir til barna at han har glemt at han er Julenisse," svarte Sebben. "Når man leker, så leker man. Det vet alle dyr. Og sikkert også Julenisser," la han til.
"Eller pingviner," tenkte Valdemar høyt.
Imens - tvers over et hav som fortsatt var kaldt til tross for gjentatte dommedagsprofetier om global oppvarmning - satt Pingu, Rollo, Opus og Wheezy i et snødekt skogholt, der alle fire hadde tatt skrittet inn i gamblingens verden etter å ha funnet halvparten av en gjenglemt kortstokk. Skjønt gambling og gambling; det er visse grenser for hvor rik man kan bli når man spiller om fisk. Usikker på om kortene hans var gode nok, rettet Rollo på solbrillene da et ekorn dukket opp, og hvisket noe i øret på pingvinen som satt ovenfor ham.
Nyheten som nådde Pingus øre var av det apokalyptiske slaget - kort fortalt hadde grisen Teodor noen dager tidligere følt av han kjente en liten regndråpe, noe han i forbifarten nevnte for ektefellen. Da kona Julie gikk ut for å forberede middagsmaten, traff hun en grisevenninne, som fikk høre at det var ventet regn. Denne venninnen hadde på sin side avtalt et stevnemøte med en mannlig gris som var litt for renslig til gris å være og hadde sårt behov for en god unnskyldning, så stevnemøtet ble avlyst med begrunnelsen om at det ville bli full storm.
Etter hvert som budskapet ble fortalt videre fra dyr til dyr, skjedde det som så ofte skjer; historien vokste i omfang, slik at da Pingu til slutt fikk høre dette, het det at hele kloden snart kom til å bli lagt under vann fordi isen på Grønland holdt på å smelte, og i tråd med klimaendringene måtte alle lære å leve som fisk.
"Klima meg her og klima meg der," sa Rollo; "Jeg nekter å feire Jul som en torsk." Pingu nikket, og tenkte på at mye av gleden ved Julen ville bli borte om feiringen foregikk på havbunnen. "Vi må gjøre noe." "Kan vi redde Grønland?" lurte Opus på. "Klart vi kan," svarte Pingu. "Litt vann stopper ikke oss."
- - -
Krisen den store øya stod ovenfor, var imidlertid mer håndfast enn litt vann; i mellomtiden hadde mannen med det oransje håret fått laget et kart over Grønland som var så digert at det ikke bare dekket skrivebordet, men også mestparten av rommet mens resten dinglet utenfor vinduet. Tjeneren hans åpnet døren, og gjorde sitt beste for å manøvrere gjennom det ovale kontoret utenom et isbjørnskinn som prydet gulvet. "Kokken sier at middagen er ferdig. Og biffen har fått formen presidenten ønsker." "Som Grønland?" spurte mannen med det oransje håret. "Som Grønland, herr president. Det samme gjelder potetene og salaten." "Eggene har også samme form som Grønland," la han til; "vi har spesialbestilt to høner som legger denne typen egg." "Bra," sa mannen med det oransje håret. "Sørg for at også tannbørsten min ser ut som Grønland", befalte han og gliste. "Que?" "Jeg sa TANNBØRSTEN, ditt fehue. Og den skal være av GULL." "Javel, herr president." Sa tjeneren og gikk i gulvet med et brak etter å ha snublet i liket av isbjørnen.
Det spørs hva Rollo ville ment om dette da Kaptein Enzy omsider fikk plantet flyet på bakken etter en lang reise, og i stedet for å bli møtt av en globalt oppvarmet oversvømmelse, hylte snøstormen rundt ørene på vennene våre med full kraft. Ettersom både pingviner og isbjørner er vant til kaldere strøk, hadde de ikke problemer med været; det de derimot hadde en smule vanskeligheter med, var å få øye på hverandre da sikten var lik null. "Hvor er du, Rollo?" spurte Pingu med munnen full av snø mens han kavet videre. "Her," sa en stemme. "Men hvorfor kaller du meg Rollo? Jeg heter da Valdemar." "Valdemar?" "Ja, Valdemar," sa stemmen. "Og du er ...?"
Rollo opplevde noe av det samme et lite stykke unna da han etter å ha snakket til Pingu, fikk nærkontakt med Sebben; omtrent samtidig ble Wheezy kjent med Snorre, mens stakkars Opus gjorde ingen av delene da han bare gikk i ring uten å ane hvor han befant seg, og håpet på det beste.
Men ingenting varer evig - etter en stund bestemte værgudene at det var nok snø for idag, og alle kunne nå se hverandre; de tre pingvinene, isbjørnen, hvalrossen, selen og isbjørnungen. Pingu forklarte hvorfor de var kommet, og lurte på hvor det var blitt av oversvømmelsen. "Her er alt som før," sa Snorre. "Men hvis dere vil redde Grønland, har dere kommet til rett sted. Det er noen som vil stjele øya vår."
Mannen med det oransje håret følte på ingen måte at han gjorde noe galt; etter å ha pusset tennene med den nye tannbørsten, gikk han og la seg - i en enorm seng som minnet om en stor, hvit øy, og gjorde seg klar for natten, der han håpet at drømmene ville handle om Grønland. Hva ellers skal man drømme om når man har alt man trenger, og det ikke er flere drømmer igjen?
- - - - -
Novalie, 1. februar 2026:
Medan presidenten snarkade i sin Grönlands-säng och drömde om fastighetsaffärer i guldram, stod sällskapet på den riktiga isen och stirrade på varandra. Stillheten efter stormen var nästan öronbedövande, bortsett från det svaga ljudet av Opus som fortfarande gick i en liten, perfekt cirkel i bakgrunden.
"Stjäla ön?" upprepade Pingu och borstade snö från näbben. "Hur stjäl man en hel ö? Den väger ju flera miljarder ton, och de flesta av de tonnen är dessutom djupfryst vatten."
Valdemar, som visade sig vara en isbjörn med ovanligt buskiga ögonbryn, nickade allvarligt. Han pekade med en jättelik labb mot horisonten, där ett märkligt orange sken lyste upp natthimlen. Det var inte norrsken; det såg mer ut som strålkastare monterade på något mycket, mycket dyrt.
"De har börjat sätta upp skyltar," brummade Valdemar. "I går kom en helikopter och släppte ner en flagga som det stod 'Privat område – rör ej' på. Och sälarna säger att de har sett en man i kostym försöka sälja andelslägenheter till en grupp förvirrade myskoxar."
"Det här måste vara den där mannen med det orangea håret," viskade Wheezy och ryste, dels av kyla och dels av obehag. "Om han får som han vill kommer hela Grönland snart att vara täckt av guldpläterade golfbanor och hamburgare som ser ut som isberg."
Plötsligt hördes ett brummande ljud som inte kom från en isbjörn. Det kom från Kaptein Enzys flygplan, som stod parkerat en bit bort. Enzy kom utklättrande ur cockpiten med en gigantisk karta som såg misstänkt lik ut den presidenten just dreglat på i sömnen.
"Grabbar!" ropade Enzy. "Jag har hittat något i radarn! Det är en flotta av gyllene isbrytare på väg hitåt. De har med sig tusentals ton med orange färg och en order om att runda av öns kanter så att den passar på en tallrik!"
Rollo, som hittills varit tyst, rätade på ryggen. "Vi kan inte låta dem bygga om vårt hem till ett frukostbord. Om presidenten vill ha Grönland på sin tallrik, ska vi se till att han får en tugga han aldrig glömmer."
Snorre hvalross klappade händerna (eller fenorna) mot magen så det ekade. "Jag har en plan. Men den kräver en hel del fiskolja, trettio arga måsar och att Opus slutar gå i cirklar."
Snorre harklade sig, ett ljud som påminde om en rostig dimmaskin, ochritade upp en skiss i den nyfallna snön med en lång bete.
"Lyssna noga," sa han och såg på sällskapet. "Mannen med det orangea håret tror att Grönland är en fastighet. Men Grönland är inte en tomt, det är en karaktär. Hans isbrytare är gjorda av guld, eller hur? Guld är mjukt. Guld gillar inte kyla. Och framför allt: guld är väldigt glatt."
Planen var lika enkel som den var genial. Medan Opus slutligen slutade gå i cirklar och istället började agera utkik, satte resten av gänget igång. Valdemar och Rollo använde sina enorma krafter för att välta stora isflak så att de bildade en naturlig labyrint. Samtidigt samlade Pingu och hans vänner ihop varenda överbliven fisk som stormen spolat upp och pressade ur oljan över de strategiska infartsvägarna.
"När de kommer," instruerade Snorre, "ska vi inte möta dem med våld. Vi ska möta dem med fysik!"
Precis då skakade marken. Vid horisonten dök de upp: tre gigantiska isbrytare, så blankpolerade att de bländade de stackars myskoxarna. De var prydda med neonljus som stavade "THE GREAT GREENLAND RESORT & GRILL". Från flaggskeppet hördes en röst i en megafon:
"Flytta på er, lokala invånare! Vi är här för att installera världens största grillpanna! Det kommer bli fantastiskt, det kommer bli enormt, det kommer bli... väldigt orange!"
Men isbrytarna hade inte räknat med Snorres försvar. Det första fartyget, vid namn Luxury Liner 1, träffade den fiskolje-insmorda isen. Istället för att krossa isen, började fartyget glida. Eftersom guld är en tung metall och isen nu var halare än en tvål i ett badkar, tappade kaptenen kontrollen totalt.
"Vad händer?!" skrek en röst från kommandobryggan. "Vi svänger inte! Vi utför en piruett!"
Det gyllene fartyget snurrade runt tre varv medan det spelade en pampig fanfar, innan det med en dov duns gled rakt in i en gigantisk snödriva som Valdemar noggrant hade placerat i vägen.
"Nu!" ropade Snorre. "Släpp loss måsarna!"
Trettio arga måsar, som blivit lovade livstids ransoner av presidentens Grönlands-formade pommes frites, dök ner från skyn. De hade näbbarna fulla av surströmming som de strategiskt släppte ner i fartygets ventilationssystem.
Inifrån fartyget hördes nu panikslagna rop: "Det luktar inte biff! Det luktar... gammal fisk! Avbryt! Grönland är inte redo för fastighetsutveckling än! Det här är en biologisk katastrof!"
Kaptein Enzy stod vid sitt flygplan och torkade svetten ur pannan. "Det fungerar! De backar! Men titta på den sista båten... den verkar inte bry sig om lukten."
Den tredje isbrytaren, den största av dem alla, stannade till precis framför vännerna. En landgång fälldes ut, och ut klev en man som inte var presidenten, utan en robot i naturlig storlek som såg exakt ut som honom, programmerad att bara säga tre saker: "You're fired", "Beautiful" och "Make Ice Great Again".
Snorre tittade på roboten som stod och upprepade "Beautiful... Beautiful..." medan en mås torkade näbben mot dess guldslips.
"Vi har inte tid med plåtburkar," konstaterade Snorre och viftade med fenan mot Kaptein Enzys flygplan. "Om vi ska stoppa det här vansinnet måste vi gå direkt till källan. Vi flyger till det runda rummet!"
Kaptein Enzy bleknade. "Washington? Det är en lång flygresa, och jag är inte säker på att jag har tillstånd att landa en isbjörn och en valross på gräsmattan utanför Vita huset."
"Äsch, säg bara att vi är en diplomatisk delegation med väldigt unika hattar," sa Rollo och knuffade in roboten i planets lastutrymme som en sorts gisslan (eller reservdel).
Resan gick över stormiga hav, och när de närmade sig målet var sällskapet en smula flygsjuka, förutom Opus som hade hittat en påse jordnötter och var lyckligare än någonsin. De landade med ett brak – inte på en flygplats, utan precis som Snorre föreslagit, mitt på den välklippta gräsmattan utanför presidentens fönster.
Inne i det ovala kontoret satt mannen med det orangea håret och försökte rita om kartan över Europa så att även Italien såg ut som Grönland. Han hoppade högt när han hörde ljudet av en flygplansmotor och såg en valross klistra sitt ansikte mot fönsterrutan.
"Vem har släppt in en våt soffa i trädgården?" röt presidenten och tryckte på sin guldknapp för att kalla på vakter. Men dörren gick inte upp. Robot-presidenten, som Pingu lyckats programmera om under flygresan, stod på utsidan och höll i dörrhandtaget medan den mekaniskt upprepade: "You’re fired... You’re fired..."
Snorre, Rollo, Pingu och de andra klev in genom de stora fönstren. Det droppade smältvatten på det fina isbjörnskinnet på golvet (vilket fick Valdemar att muttra något ohörbart om avlägsna släktingar).
"Okej, lyssna nu, din stora biff-älskare!" sa Pingu och ställde sig på presidentens skrivbord, precis ovanpå en hög med guld-tannborstar. "Vi är här för att säga upp ditt hyresavtal på Grönland!"
Presidenten stirrade på den lilla pingvinen. Han blinkade två gånger. "Är det här en fejk-nyhet?" frågade han och sträckte sig efter sin telefon. "Är ni skådespelare? Ni ser väldigt verkliga ut. Särskilt den där stora med tänderna. Väldigt bra casting."
"Vi är inte skådespelare," brummade Rollo och tog ett steg framåt så att golvet knarrade. "Vi är Grönland. Och vi har med oss en present."
Snorre nickade mot Kaptein Enzy, som bar in en stor, isolerad låda.
"Du vill ha Grönland?" sa Snorre med en glimt i ögat. "Här har du hjärtat av ön. Om du kan hålla den här vid liv i en vecka, får du köpa ön. Men om du misslyckas, lämnar du oss ifred för alltid."
Presidenten öppnade lådan. Han förväntade sig guld eller olja. Istället stirrade en liten, fluffig och mycket hungrig isbjörnsunge upp på honom. Den gav ifrån sig ett litet pip och började omedelbart gnaga på presidentens specialbeställda guld-tannborste.
"Den är... den är väldigt liten," sa presidenten och såg för första gången osäker ut. "Var är guldet?"
"Det där ÄR guldet," sa Pingu allvarligt. "Det är det enda Grönland som faktiskt betyder något."
Presidenten stirrade på isbjörnsungen, som nu hade gått över från att gnaga på guldtandborsten till att försöka äta upp hans röda slips. "Den här... enheten... är väldigt energisk", muttrade han och försökte backa undan.
"Just det," sa Pingu och hoppade ner från skrivbordet. "Och eftersom du verkar så intresserad av Grönland, har vi bestämt att du ska få se det på riktigt. Inte som en biff, inte som en karta, utan som en plats där det faktiskt drar kallt om öronen."
Innan presidenten hann protestera, gav Snorre ett tecken till robot-kopian. Roboten, som nu var fullständigt programmerad av Pingu, klev fram med ett mekaniskt surrande.
"Jag tar över här," sa Robot-Presidenten med en perfekt, monoton röst. "Mina första beslut: Gratis fisk till alla, obligatorisk tupplur på eftermiddagen och alla golv i Vita huset ska täckas av äkta, halkig is. Det blir... beautiful."
"Vad?! Du kan inte ersätta mig med en maskin!" skrek den riktiga presidenten.
"Varför inte?" sa Rollo och lyfte försiktigt upp mannen under ena armen. "Du ville ju ha Grönland. Nu ska du få det."
De bar ut den sprattlande presidenten till Kaptein Enzys plan. På gräsmattan stod Robot-Presidenten och vinkade stelt med en guldglänsande hand medan planet lyfte. Ingen av vakterna ingrep; de var faktiskt ganska nöjda med att den nya chefen lovat gratis glass i personalmatsalen.
- - -
Epilog: Ett år senare
Uppe på Grönlands isvidder, långt från guld-tannborstar och ovala kontor, kunde man nu se en märklig syn. En man med vindrufsigt orange hår satt på ett isflak, klädd i en enorm sälskinnsparkas. Han höll i ett metspö och såg djupt koncentrerad ut.
"Har du fått napp än, Donald?" ropade Valdemar som lunkade förbi med en hink fisk.
"Det är en stor fisk," sa mannen och nickade allvarligt. "Den största fisken i historien. Folk säger att ingen kan fiska som jag. Det är en fantastisk fisk."
Han hade fortfarande inte fångat något, men han hade lärt sig att bygga en igloo (som han visserligen envisades med att kalla 'Trump Taj Mahal') och han hade slutat fråga efter biff som var formad som öar.
Hemma i Washington skötte roboten statssysslorna med stor precision. Landet var nu världsledande på export av snöbollar och import av sill, och den enda konflikten som fanns kvar var när Robot-Presidenten råkade frysa fast i golvet under ett tal till nationen.
Pingu, Rollo, Snorre och de andra satt vid kusten och såg ut över det glittrande havet. Grönland var fortfarande vitt, fortfarande kallt och framför allt – fortfarande deras.
"Vet ni vad det bästa är?" sa Opus och slutade äntligen att gå i cirklar. "Vadå?" frågade de andra. "Att den nya presidenten aldrig ringer. Han bara skickar vykort av guld."
- - - - -
Frittstående fortelling: Pingu på sykehusbesøk
Brian, 29. juni 2023:
Det var en varm og vakker sommernatt, og langt inne i skogen fikk to ugler lyst til å være litt sosiale. Hadde de vært mennesker, hadde de kanskje stirret på smarttelefonene sine og forflyttet seg som bløtkakespisende zombier, men fuglene var heldigvis mer fornuftige og analoge. "Uhuuu," bemerket den ene. "Uuhuuuuu," bekreftet den andre. "Uuuuuhuuuuuuuu, fortsatte den første. Den andre uglen sa seg enig, løftet vingene, og så så klok ut at den bare manglet en bok for å få hedersplassen i ethvert bibliotek.
Men Pingu hørte ingenting av dette, for han hadde falt i en dyp søvn der han drømte at han jobbet på en moderne fiskefabrikk, og måtte skynde seg å spise alle fiskene som kom langs samlebåndet. Så merket han at noen rørte ham på skulderen, og trodde det var direktøren som kom med en stresskoffert full av nyfisket torsk, men da han slo øynene opp, fikk han øye på den vesle kaninen Mini, som han ikke hadde sett på lenge.
"Dere må komme," unnskyldte Mini seg. "Novalie er på sykehuset og trenger en oppmuntring." Opus og Wheezy kom seg på beina, og Rollo gjespet høyt. "Naturligvis kommer vi. Men hvordan skal vi komme inn?" Pingu så tankefullt fremfor seg, og i stedet for en sigar stakk han et fiskebein i munnen. "Jeg har en plan," sa han. "Vi trenger to munnbind."
Etter å ha fått hjelp av Kaptein Enzy og flyet hans, stod de fire vennene utenfor sykehuset neste morgen. Pingu og Rollo tok på seg munnbindene, ikke ulikt to maskerte banditter fra en klassisk westernfilm som skal til å rane en bank. Så gikk de inn.
Der ble de møtt av en ivrig dame i sykepleieruniform som viftet med hendene. "Nei, nei, nei," sa hun, "dette er ingen dyrehage. Hvem er det som har ansvaret her ..." "Beklager, frue," avbrøt Pingu bak munnbindet, "men dette er den kjente Doktor Rollo, anerkjent lege og spesialist i identifiseringsforvirring."
"Jammen, han ser jo ut som en isbjørn," sa damen. "Det er fordi han identifiserer seg som isbjørn," svarte Pingu. "Det at han virkelig ser ut som en isbjørn, beviser bare at han er en fremragende ekspert på feltet, og vet hva han snakker om."
"Og dette er den legendariske Doktor Pingu," forklarte Rollo, og presenterte kollegaen sin. "Høyt respektert lege og verdenskjent spesialist i identitetskrise og monumentale identitetskatastrofer. Han identifiserer seg som pingvin."
Sykepleiersken så på dem. Riktignok hadde hun sett atskillige leger, og hørt om mennesker som identifiserte seg som bord eller klappstoler, men dette var første gang hun personlig fikk møte medisinsk ekspertise som til de grader hadde levd seg inn i rollene sine at de like gjerne kunne ha vært hovedpersonene i en dokumentar om Sydpolen; rett og slett imponerende. "Men hvis dere skal være her, må dere fylle ut et skjema," fortsatte hun.
"Intet skjema, frue," sa Pingu høflig. "Det ville være høyst diskriminerende mot leger som identifiserer seg som dyr fra kjøligere strøk og et uttrykk for ID-fobi og manglende toleranse for kuldegrader."
Sykepleiersken betraktet Pingu og Rollo med forferdelse som vitnet om helsevesenets snarlige undergang; helt i orden at en lege identifiserer seg som pingvin eller isbjørn, men en lege som ikke vil fylle ut et skjema? Hva blir det neste; fullt anarki og flygende griser ...?
Pingu og vennen hans gikk videre, og Rollo snuste i luften. "Det lukter fisk, gjør det ikke?" Pingu nikket. "Mmmmm. Stekt fisk". De fulgte lukten, og trådte forsiktig inn i sykehusets kantine, der Rollo holdt på å sprenge døren.
Damen bak disken viftet opphisset med hendene. "Nei, nei, nei," sa hun, "dette er ingen dyrehage. Hvem er det som har ansvaret her ..." "Beklager, frue," avbrøt Pingu høflig, "men dette er den kjente Dr. Rollo, anerkjent lege og spesialist i identifiseringsforvirring." Og så videre.
Etter å ha presentert seg forklarte Dr. Pingu at de i tråd med sin medisinske overbevisning var på en diett bestående av fisk, og var sultne. Fisken ble servert, og Dr. Rollo ba om en ny porsjon. Og ytterligere en porsjon. Og enda en.
Mens kantinedamen løp i skytteltrafikk og viet seg til fisk, fant Opus og Wheezy en åpen sidedør, og etter å ha fulgt både trapper og korridorer, havnet de til slutt i sykehusets kjelleravdeling.
Og siden det er en kjent sak at man i Norge sender store summer ut av landet mens man lar hjemlig infrastruktur forfalle og kutter budsjetter, burde det ikke overraske noen at sykehuset ikke hadde penger til vedlikehold, noe som førte til at kjelleravdelingen lå i halvmørke med blafrende lyspærer. Da Opus og Wheezy fant veien dit, klarte de å snuble i en kurv med skittentøy, og kom seg opp innhyllet i to hvite laken.
Også vår gamle kjenning Gudmund var på sykehuset denne dagen. Ikke for å fotografere Frøken Sophie, som for tiden oppdaterte sosiale medier med bilder fra den fiktive ferieturen på Bermuda samtidig som hun gumlet potetgull foran TV-en og smurte seg inn med store mengder brunkrem, men rett og slett fordi lommeboken hans begynte å bli faretruende tom. Derfor arbeidet Gudmund som ekstrahjelp på sykehuset; en jobb som ga en kjærkommen avkobling fra Frøken Sophies evinnelige mas.
Kvelden før hadde han sett grøsseren "Ondskapens hotell" over en flaske vin, der særlig tvillingene i filmen hadde gjort et uforglemmelig inntrykk; det var disse tankene som preget sinnsstemningen hans da han rundet hjørnet i den dystre kjelleravdelingen, og fikk øye på to små, hvite skikkelser som så ut til å holde hverandre i hendene i halvmørket. "Tvillingene," jamret han. Opus og Wheezy tok et skritt frem og smilte bak lakenene, uten at stakkars Gudmund fikk med seg det siste, da han var på full fart opp etasjene i det han kolliderte med en sykepleierske som bar på en stabel med pasientjournaler.
"Hjelp, tvillingene har kommet," stønnet Gudmund skrekkslagen. "Gratulerer," beroliget sykepleiersken, "du er blitt pappa, og selv om jeg skjønner at det kan virke overveldende å bli far til tvillinger, er det ingenting å være redd for. Mange nybakte fedre føler det slik." Gudmund fortalte hva han nettopp hadde vært vitne til, og konkluderte med at han følte at han hadde havnet i fryserommet i ondskapens hotell.
Imens klarte Opus og Wheezy å komme seg løs fra lakenene, og etter å ha funnet to rullestoler, begynte det uoffisielle pingvinmesterskapet i rullestolkjøring. "Juhuuuuu," ropte Opus gledestrålende med en knapp ledelse foran Wheezy da Gudmund og sykepleiersken kom ut av heisen og så to pingviner som kom i full fart mot dem, og forsvant i en annen korridor. Dette synet ble for mye for arme Gudmund, som sverget at han aldri ville røre en dråpe alkohol mer.
Gode og mette fortsatte Pingu og Rollo turen på sykehuset til de kom til et rom som mest av alt minnet om et hvilehjem for mindreårige zombier. "Hei," sa Pingu bak munnbindet. Ingen svarte; de små skikkelsene stirret hypnotisert på hvert sitt nettbrett, og stillheten var som tatt ut av stumfilm om et egyptisk gravkammer. "Lever de?" spurte Rollo. "Jeg tror det," svarte Pingu. "Kanskje best å vekke dem?"
Hvoretter de tok av seg munnbindene og begynte å synge, og da Pingu hevet stemmen litt, sprakk et vindu og en haltende pasient med foten i gips løp for livet mens han holdt seg for ørene.
"Nei, nei, nei," ropte en sykepleierske som løp mot dem mens hun viftet med hendene, "dette er ingen dyrehage. Hvem er det som har ansvaret her ..." Dr. Pingu og Dr. Rollo presenterte seg, og spurte hvorfor zombiene var så livløse. "Dette er barneavdelingen på et sykehus, ikke en fornøyelsespark," sa sykepleiersken tørt. "Pasientene våre finner derfor glede i Netflix og andre digitale underholdningsplattformer."
Pingu mente at zombiene ikke så glade ut, snarere tvert imot. Da sykepleiersken var forsvunnet, bestemte vennene våre seg for å gå foran med et godt eksempel, og Rollo humpet av sted i korridoren med Pingu på ryggen, viftende med munnbindet. Til slutt stanset de foran døren til zombierommet, og spurte om noen ville leke. En liten gutt så opp fra skjermbrettet. "Jeg vil gjerne leke, men Mamma sier at jeg bare får lov til å leke her," sa han og pekte på brettet der noen ubestemmelige figurer beveget seg.
Pingu forklarte at ingen noen gang blir for stor eller liten til å leke, og at de bare kunne forsøke, og se hvordan dette gikk. Dermed kom gutten seg opp på Rollo, som satte opp farten. "Jiiipiiiiiii," ropte gutten, som for første gang på lenge fikk erfare at det også finnes et liv utenfor skjermen. Én etter én så barna opp fra nettbrettene sine, og det dannet seg etter hvert en lang kø for å prøve en ridetur med den med ett populære isbjørnen mens Pingu fikk hele forsamlingen til å le.
Samtidig fortsatte Opus og Wheezy utforskningen av kjelleren og fant frem til et rom med en stor, mystisk maskin. Med litt fomling klarte Opus å trykke på en rød knapp, og maskinen sa rolig "bzzzzzzzzz". "Prøv en gang til," sa Wheezy. Noe Opus gjorde, og etter et par vellykkede forsøk med røntgenmaskinen begynte Wheezy å bli selvlysende. De var enige om at dette var så morsomt at de til slutt bokstavelig talt lyste opp begge to.
Gudmund, som fortsatt ikke hadde kommet seg etter de rystende opplevelsene kort tid i forveien, hadde fått i seg noe beroligende, og var fast bestemt på å ikke se flere skrekkfilmer, rundet hjørnet i den spøkelsesaktige, halvmørke korridoren. Der fikk han øye på noe som kom til å hjemsøke tankene hans i lang tid fremover: To små, selvlysende pingviner som holdt hverandre i luffene og spurte om han ville leke.
- - -
Til, slutt, etter mye leting, fant de Novalies rom. Pingu, Opus og Wheezy gikk inn, mens Rollo ikke klarte å komme seg inn gjennom en dør som ikke var laget for isbjørner som ham, så han ble stående i døråpningen.
Snute lyste opp da han fikk se de fire vennene, men siden Novalie lå og sov, ba han dem vente til hun våknet. "Eller vi kan hilse på henne i drømme," foreslo Pingu, "der er det plass til oss alle."
Som sagt, så gjort. De lukket øynene, og gikk inn i drømmenes land, der de åpnet porten til en stor hage, fylt med duftende blomster som strakte seg mot sollyset. Solen var kommet høyt opp på den klare himmelhvelvingen, og stillheten ble bare avbrutt av lystig fuglekvitter; til forskjell fra alt kjaset og maset i samfunnet rundt oss, var dette en verden fylt av trygghet og glede, en verden der tårer og smerte ikke fantes. En verden fylt av fred.
Novalie kom smilende mot dem sammen med Snute, og de satte seg på gresset, i ly av skyggen fra et tre. "Her er vi," sa Pingu. "Venner svikter aldri," tilføyde Rollo, smattende på pipen sin, som han ikke fikk ta med inn på sykehuset på grunn av røykeforbud. "Så vi er alltid her når du trenger oss." Opus, som var opptatt av å følge en hvit sommerfugl med blikket, sa bare "venner". Wheezy var enig: "Venner." "Gode venner," nikket Rollo. "Trofaste venner," sa Pingu, "venner som alltid vil forsvare deg mot farer som truer, uten å la deg stå alene." "Og vi er sterkere enn all verdens skygger og stemmer," fortsatte Rollo, "du trenger aldri å være redd når isbjørnen Rollo er vennen din."
"Glem heller ikke den lille vennen," sa en kjent stemme. Mini kom løpende mot dem, og fikk umiddelbart en spontan klem fra storebror Snute.
"Nei, livet er ingen dans på roser," fortsatte Pingu, "men akkurat som bestefaren min bor i hjertet mitt, bor også vi i hjertet ditt, der du bare kan tenke på oss, så vil vi være der for deg." "Venner," ropte Opus og Wheezy i kor, og begynte å leke. Timene gikk, og vennene koste seg på denne vakre sommerdagen til solen bestemte seg for å gå ned, og rødmet i horisonten. Til slutt sa de god natt til Novalie, og ga henne en varm klem.
Etter å ha muntret henne opp i drømme, var det ikke lenger nødvendig å vekke den sovende jenta, så mens Snute vinket farvel, listet Pingu, Opus og Wheezy seg ut av rommet, sammen med Rollo, som var blitt stående i døråpningen, da døren ikke var laget for isbjørner som ham.
- - - - -