Stillhetens Anemoner

Torsdag 14. August 2014

Og en engel dukket opp

Til deg som skrev denne nydelige kommentaren: Tusen, tusen og atter en gang tusen takk for at du brydde deg og skrev dette; du har et strålende hjerte så varmt og lyst at det ikke skulle forundre meg om man kan se det helt fra månen, og jeg skulle ønske en liten engel kunne låne deg et par vinger og en søt glorie slik at alle kunne se hvor stor forskjell du har gjort ved å skrive det du skrev.

Poenget er at det er først når livet blir ufattelig tungt å leve at man ser hvem som er ens virkelige venner, og selv om folk kanskje synes det er rart at man ikke vil bli sett i en mediehverdag der mange står frem med både bilder og navn i blogger åpne for alle, er dette en velkjent situasjon for mennesker som er langt, langt nede - og ofte bare vil forsvinne i en anonym, mørk krok mens tårene triller nedover kinnene; det er ikke alltid man ønsker å bli sett og lagt merke til.

Derfor håper jeg du forstår at jeg simpelthen ikke kan bryte løftet om å ikke fortelle det hun har betrodd meg videre - og grunnen til at jeg skriver til henne, er at jeg vil at hun skal vite at uansett hvor vondt hun enn har det, er hun ikke alene, at det alltid er noen som bryr seg; at verden trenger det lille hjertet hennes som har opplevd så mye smerte.

Så hvis også du skulle ha lyst til å trøste henne eller muntre henne opp, er du velkommen til å skrive noen spontane ord i innleggene jeg har skrevet til henne, som for eksempel dette. Hun kjenner til denne oppmuntringsbloggen, og jeg skulle inderlig ønske at det hun kan lese her, kunne hjelpe henne til å finne tilbake til håpet hun hadde i vinter, og forstå at hun er altfor, altfor verdifull til å dø og for alltid si farvel i livets soloppgang.

Tenk på det jeg så ofte har fortalt deg, snille venn: Det finnes alltid, alltid håp. Så prøv å ta godt vare på deg selv, og skriv når du kan; verden venter på deg.

- Brian

De to første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.

• 2 kommentarer