Stillhetens Anemoner

Fredag 15. Mai 2015

Siste nytt fra grisebingen

Og så litt humor som antagelig kunne ha skapt full likestillingskrig i mang en gresk grisebinge; håper disse ordene kan bli tatt med et smil samt et glimt i øyet i dagens selvhøytidelige samfunn der terskelen for å bli krenket tydeligvis ikke er all verden …

“Kjære kvinner. Som den fødte mannsgrisen jeg nå er, sier det seg selv at brystkassen min er omtrent like hårete som King Kong sin, og antagelig kunne brukes i en skrekkfilm, eller som noe man skremmer ulydige tannlegepasienter med. Ikke desto mindre er jeg glødende opptatt av kvinners rettigheter, og når man tenker på at dere kan avle barn ved hjelp av kunstig befruktning uten stønningen og pesingen vår, skjønner jeg ærlig talt ikke hva dere skal med oss menn. Sannheten er at de eneste stedene hvor vi kan gjøre nytte for oss, er i vitenskapelige forsøk der man tidligere brukte hvite mus, eller i buret ved siden av orangutangene i en svensk dyrehage.”

Som du kanskje vet, skrev jeg disse minneverdige ordene ifjor som et ledd i kampen for kvinnekamp og likestilling; året før hadde jeg feiret kvinnedagen ved å skrive “Slakt Grisen!”, og fjorårets kvinnedag sørget for at kvinnene med ett fikk rikelig med penger til shopping som følge av den nye digitale valutaen KvinneEuro.

Uansett har jeg fulgt med i diskusjonen der jenter mener at “et nei er et nei”, og for å være helt oppriktig, begriper jeg ikke hvorfor man fortsetter å diskutere dette. Hvis jentene av en eller annen grunn tror at de henvender seg til siviliserte, intelligente skapninger som forstår hva man snakker om, vil jeg anbefale å samle en gruppe svorne fotballsupportere, gi dem en kasse øl og invitere dem til en kamp med favorittlagene deres der det deles ut seks røde kort. Forståelig nok kan det være lett å la seg føre bak lyset ved å høre på de tilsynelatende forståelsesfulle representantene for hankjønnet som sier at man skal “respektere kvinner bla bla bla” og tro at det likevel finnes håp også for disse fortapte individene, men enten er dette mennesker som seriøst burde vurdere en kjønnsskifteoperasjon, eller luringer som har tenkt å bruke dette som sjekketriks.

Ekte menn med en hårete brystkasse som minner om et overkjørt russisk pinnsvin, derimot - de er ikke psykologer som sitter bøyd over en kopp kaffe og høflig diskuterer likestilling; når en normal mann får øye på en naken kvinnepupp klarer han ikke å tenke på hva han burde eller ikke burde gjøre; instinktivt minnes han matfatet han hadde da han var baby og er villig til å krysse både ild og vann for å kunne sikle på puppen og oppsøke Mammas melkefabrikk på nytt. Å få en heterofil mann til å slutte å like pupper er som å få en datanerd til å slutte å like Linux.

Kort oppsummert er menn til syvende og sist enkle, dyriske skapninger som føler at de har funnet meningen med livet bare de får en steinklubbe i hånden, en ølflaske i kjeften, og i flokk kan danse nakne rundt et bål mens de hyler mot fullmånen og grafser i skrittet før de begynner å slåss.

Derfor har jeg som en del av et kunstprosjekt laget et skriftlig skjema som engler av hunkjønn kan signere hvis de tar sjansen på seksuell omgang med mannsgriser av hankjønn. Muligens kan dette være en smule uvant til å begynne med, men i en tid der skillet mellom “ja”, “tja” og “mmmmm” kan være vanskelig å tyde med mindre man er tankeleser eller en liten, grønn gris fra det ytre rom med telepatiske evner, er dette en løsning som sikrer at begge er enige om hva som er, og hva som ikke er lov; hadde Julian Assange signert noe tilsvarende før han satte i gang, hadde han ikke sittet i husarrest idag.

- - - - -

Ønsker De sex med en gris …?

Samtykke for seksuelt samkvem - vennligst fyll ut skjemaet før handlingen finner sted.

Spørsmål 1:

Ønsker De av egen, fri vilje å ha seksuelt samkvem med (sett inn mannsgrisens navn):

___________________________________________________

(Vennligst stryk det som ikke passer)

• Ja
• Nei

Hvis svaret er “Ja”, kan De gå videre til spørsmål 3. Hvis svaret er “Nei” - vennligst svar på spørsmål 2.

Spørsmål 2:

Hva er årsaken til at De ikke ønsker å ha seksuell omgang med villsvinet? Skyldes dette (vennligst stryk det som ikke passer):

• Skitne underbukser som kunne ha skremt vettet av en grevling
• Langt hår i nesen eller annen hårvekst
• Overdreven interesse for norsk, engelsk, spansk eller italiensk fotball
• Bor fortsatt hjemme hos Mamma
• Sosial analfabet
• Andre årsaker: ______________________________________________________

Spørsmål 3:

Er beslutningen Deres om å ha seksuelt samkvem med mannsgrisen et resultat av rus; har De drukket alkohol eller inntatt andre lovlige eller ulovlige rusmidler i løpet av de siste 24 timene?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

• Ja
• Nei

Hvis svaret er “Ja” - tror De at De kommer til å angre på beslutningen Deres om De imorgen våkner opp med kuppelhue og dårlig ånde uten å kunne huske dagens hendelser? Vennligst angi hvor mye De antar at De vil angre på en skala fra 1 til 10, der 1 står for ren samvittighet og 10 kjennetegner alvorlig depresjon.

Angrenivå: ____

Spørsmål 4:

Hva slags type seksuelt samkvem ønsker De med villsvinet?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

• Kyssing av øvre deler av kroppen
• Kyssing av nedre deler av kroppen
• Onani
• Ordinær sex front mot front
• Oralsex
• Analsex
• Miljøvennlig sex ute i naturen
• Kjøkkensex med gulrøtter og andre grønnsaker
• Kunstersex der man skaper hvert sitt ekspresjonistiske verk
• Likkistesex med vampyrtenner
• Rollespill
• Flasketuten peker på eller Nødt eller sannhet
• Kiling med fjær
• Nakenhet utendørs
• Bondage
• BDSM med eller uten bruk av pisk og håndjern
• Trekant eller gruppesex
• Voyeurisme
• Andre alternativer

Har De bestemte ønsker med tanke på den seksuelle aktiviteten, kan De spesifisere dem her:
________________________________________________________________________________

________________________________________________________________________________

________________________________________________________________________________

Spørsmål 5:

I hvilken grad mener De at mannsgrisen De vil ha seksuelt samkvem med, minner om en hårete ape? Vennligst be ham om å kle seg naken, og vurder kroppsbehåringen på en skala fra 1 til 10, der 1 står for en glattbarbert kropp og 10 kjennetegner en gorilla som hører hjemme i jungelen.

Jeg gir grisen karakteren ____

Spørsmål 6:

Tror De at villsvinet er villig til å bli strippet, bundet fast og brukt som blink for bordtennisballer for å vise hvor høyt han respekterer ønskene Deres?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

• Ja
• Nei

Hvis svaret på spørsmålet er “Ja” - sørg for at grisen er naken, bind ham godt fast, og ring venninnene Deres og spør om de vil spille “Slakt Grisen!”. Hvis svaret er “Nei” - vennligst forklar hvorfor De vil ha seksuelt samkvem med noen som ikke innser hvor mye lidenskap og offervilje De har gjort Dem fortjent til.

Begrunnelse: __________________________________________________________

________________________________________________________________________________

Spørsmål 7:

Hvor lang tid tror De at villsvinet De ønsker seksuelt samkvem med, vil bruke på dette før han vil se fotball og drikke øl?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

• Mer enn 120 minutter
• Mellom 30 og 120 minutter
• Over 10, men under 30 minutter
• Under 10 minutter

Dersom svaret er “Under 10 minutter” - hvorfor risikerer De å bli gravid, og bruke de neste 18 årene av livet Deres på å oppdra et barn når ti minutters sex med en kåt gris er hele gevinsten? Vennligst forklar dette.

Begrunnelse: __________________________________________________________

________________________________________________________________________________

Spørsmål 8:

Hvis den kjønnslige akten til tross for prevensjon gjør Dem gravid - hvilket navn vil De gi ungen(e) dersom fødselen resulterer i …

• Jente - navneforslag: _________________________________________________
• Gutt - navneforslag: __________________________________________________
• Tvillinger - navneforslag: ______________________________________________

Er villsvinet rede til å påta seg de økonomiske forpliktelsene 18 års barnebidrag fører med seg?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

• Ja
• Nei, grisen er et rotehue som stadig må låne penger av andre

I tilfelle svaret er “Nei”, anbefales det virkelig å tenke gjennom hvorvidt villsvinet egner seg som pappa og økonomisk bidragsyter til det mulige resultatet av samleiet.

Spørsmål 9:

Har mannsgrisen De ønsker å ha seksuelt samkvem med, testet seg for SOI (seksuelt overførbare infeksjoner) i løpet av de siste 14 dagene?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

• Ja
• Nei

Som kjent fører intim fysisk kontakt til at kroppen Deres blir utsatt for store mengder bakterier og mikroorganismer - og kan resultere i smitte av alvorlige sykdommer som i beste fall kan føre til at De blir sengeliggende, og i verste fall til døden. Hvilke sykdommer tror De at De risikerer å bli smittet med dersom De har seksuelt samkvem med villsvinet?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

• Forkjølelse eller influensa
• Mononukleose (kyssesyke)
• Tuberkulose
• Meslinger
• Streptokokk A-bakterier (kjøttetende bakterier)
• Humant papillomavirus (HPV)
• Hodelus
• Flatlus
• Klamydia
• Gonoré
• Hepatitt B
• Herpes
• Syfilis
• HIV/AIDS
• Flekktyfus
• Byllepest
• Ebola
• Andre dødelige eller ikke-dødelige sykdommer

(Det siste spørsmålet fylles ut etter at det seksuelle samværet har funnet sted)

Spørsmål 10:

Når De tenker tilbake på det som nettopp har funnet sted om ti år - hvor stor tror De sannsynligheten er for at De kommer til kommer til å angre på dette?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

• 100% sannsynlighet for anger
• Over 90% sannsynlighet for anger fordi den seksuelle handlingen har ført til ett eller flere masete skrikerunger som snart blir storkjeftede tenåringer
• Ingen anger fordi grisen har satt meg opp som arving i testamentet sitt

Vennligst tenk godt etter hvorvidt den seksuelle omgangen med villsvinet faktisk er fullbyrdelsen av drømmene Deres om Drømmeprinsen før De signerer dokumentet.

- - -

Det bekreftes herved at undertegnede frivillig ønsker å ha seksuelt samkvem med
(sett inn mannsgrisens navn):

___________________________________________________

___________________________ , den ____ / ____ - ________

Underskrift: __________________________________________

Villsvinet kjenner til dette dokumentets innhold, og erklærer på tro og ære at han etter å ha kledd seg naken lydig vil føye seg etter alle ønskene Deres lik et arketypisk slaktoffer fra forhistorisk tid.

Underskrift: __________________________________________

- - - - -

Samtykkeskjemaet for seksuelt samkvem kan skrives ut her.

- - - - -

Hva synes du …? Jeg skjønner at dette ved første øyekast kan virke som noe bare en supernerd som Sheldon fra “The Big Bang Theory” kunne ha funnet på, men som jeg skrev til å begynne med - hva jenter gir uttrykk for, og hva de faktisk mener, er en avansert vitenskap som får tolkningen av Dødehavsrullene til å blekne; at “ja” betyr ja og “nei” betyr nei, vet alle, men mon tro hva “mmmmm” står for? Enkelte jenters innfløkte reaksjoner kan være like vanskelige å tyde for et vesen av hankjønn som egyptiske hieroglyfer; poenget er at når man snakker til en bjeffende hund, begynner man ikke samtalen med å forklare bulldogen Oscar relativitetsteorien, og når ei jente snakker til en gutt, må hun bruke en tankegang også han kan forstå, gjerne bestående av presise uttrykk som “Spis!”, “Dekk!”, “Sex!” eller “United taper!”

I riktig gamle dager, da mannen kunne løpe rundt naken og speide etter mammuter, var Urmannens oppgaver tilpasset forståelsen hans - å jakte på middagsmaten, beskytte familien og lage barn, og selv om samfunnsforholdene har endret seg, har de fleste gutter og menn beholdt litt av forfedrenes jaktinstinkt, der man ikke skravler eller filosoferer over hva som er etisk riktig når man står ansikt til ansikt med et digert rovdyr, men simpelthen svinger steinklubben. Derimot er den “myke mannen” som hyller feminismen og oppfører seg som en kastrert puddel en ny oppfinnelse som skyldes at Kampen for tilværelsen har blitt til Kampen for bleieskift, og mens vikingene uten å nøle viftet med sverdet i tide og utide, har dagens mann mistet identiteten sin, noe de hårløse overkroppene og pornopungene vitner om. Sammenligner man Urmannens enkle, likeframme tankegang med rosabloggere på shoppingtur, skjønner man kanskje hvilke utfordringer dagens individer av hankjønn står ovenfor; sett med en manns øyne føles det som å komme hjem, og oppdage at kjøleskapet har blitt spist opp av en gjeng grønne blekkspruter fra Venus.

For når en genuin mann ser et par pupper ser han et par sexy pupper - når ei jente ser et par pupper, begynner hun å hviske og tiske til venninnen om hvor mye silikonimplantatet måttet ha kostet fordi hun er sååååå høy på pæra, noe også ei annen jente mener fordi hun har hørt bestemte rykter fra ei fjerde jente om at røya er utro med eks-en til ei femte jente, som i sin tur baksnakket ei sjette jente siden hun mente at hun er mer sexy enn ei syvende jente, som er rasende på den første jenta på grunn av noe som skjedde for tre uker siden, mens ei åttende jente er helt uenig i dette og sendte derfor en stygg melding til den femte jenta fordi hun flørtet vilt med typen til den tredje jenta uten å vite at den sjette jenta tror at hun er bifil. Er det rart en stakkars mannsgris blir forvirret …?

Hjelp mannen, og gjør det enklest mulig: Ingen sex uten skriftlig avtale.

- Brian

• Legg til kommentar

Fredag 8. Mai 2015

Velkommen til Pluto …!

…

• Legg til kommentar

Tirsdag 31. Mars 2015

Fakkeltog og påskeegg redder verden

Og her kommer mitt innlegg for mars (forsøker å skrive iallfall ett innlegg i måneden) som - min vane tro - ikke er ferdigskrevet enda.

Unnskyld, men er for tiden mildt sagt sliten, og har i tillegg tusen ting som må bli gjort, slik at jeg føler meg omtrent som en velbrukt taiwansk oppvaskklut som tre dusin glupske kinesiske katter har kastet seg over.

- Brian

• Legg til kommentar

Lørdag 28. Februar 2015

En hemmelighet uten navn

Unnskyld. For min vane tro, har jeg heller ikke denne gangen tid til å skrive et ferdig innlegg da jeg har prioritert helt andre ting enn bloggen på denne siden av nyttår, og de siste dagene har døgnrytmen min ikke lignet verken grisen eller seks frygiske høner som har fått i seg for mye whisky og begynner å kakle i kor.

Kort fortalt handler det siste kunstprosjektet mitt om å sette fokus på hvor mye man går glipp av ved å se på hverandre med et overfladisk blikk, og sette andre mennesker i en bestemt bås i stedet for å forstå et ethvert menneske er en hemmelighet uten navn. Derfor har jeg laget en helt spesiell webside som på sitt eget vis avspeiler nettopp dette ved å tilsynelatende se kjedelig ut - slik enkelte mennesker gjør - men som under overflaten står for noe langt mer, og skjuler en hemmelighet; den første som finner løsningen før 8. mars 2015, får kr.5000 i gave.

Siden det er snakk om, er Bix.no. Ja, ved første øyekast virker den like helsvart og gruoppvekkende kjedelig som enkelte av dagens musikkutgivelser, men er den egentlig det …? Hvis du kjenner min sans for kreative løsninger, klarer du sikkert å gjette at siden ikke er helt som andre websider, og at de små, fargede prikkene har en bestemt mening; hvorfor er de der? Det er det opp til andre å finne ut. Belønningen på 5000 som utloves for å løse dette, står iallfall ved lag; oppgaven krever både fantasi og forestillingsevne, men er fullt mulig å finne ut av bare man klarer å tenke annerledes, og følge en annen vei enn den folk flest velger.

Så skulle du ha lyst til å finne svaret, er det bare å begynne å bruke de små grå på noe annet enn nynorsk diktanalyse, eller å finne ut hvordan man skal drukne vekkerklokken om morgenen uten å måtte stå opp; lykke til - håper du klarer å finne løsningen …!

- Brian

• Legg til kommentar

Torsdag 1. Januar 2015

Perfeksjonens idioti

Ærlig talt vet jeg ikke hva som ble sagt da Eva i sin tid så bort på stakkars Adam etter at slangen hadde fremført argumentasjonen sin i Edens hage, men kanskje sa Adam dette: “Gode, vakre Eva, det vokser så mange fine epler andre steder - jeg vet, de ser ikke perfekte ut, men de smaker godt, så la oss glemme hva det smiskende dyret sier, og heller fortsette å leke gjemsel og ha det moro. Jeg teller til hundre. Én, to …”

Noe som trolig fikk Eva til å hvese: “Err’u helt dum, eller …? Jeg er Eva, Kvinnen over alle kvinner, og fortjener kun det beste. Så det så. Du er fornøyd bare du får springe her som et eller annet fjols, men vet du hva lykke egentlig handler om; har du hørt om iPhone eller iPad? Nei, kunne vel tenke meg det, men den hyggelige slangen har fortalt meg det ene og det andre. Vet du hvor naken en kvinne er uten en Louis Vuitton-veske …? Du har alltid vært en idiot, men jeg vil være perfekt, og spise perfekte epler, ikke det andre usunne søppelet han umoderne, gamle gubben med skjegget har rådet oss til; vet du hvor feit jeg kan bli …?!? Slangen har helt rett, det er disse slankende eplene fra Kunnskapens tre som er siste mote, og om ikke du i likestillingens navn holder kjeft og støtter meg, blir det null sex på deg den neste måneden.” Og resten av historien kjenner vi.

Slik begynte menneskeheten utviklingen fra den kjedelige teknologiske og sosiale ødemarken som kalles Edens Hage til et sivilisert, moderne samfunn fylt av hvite Apple-dingser, og desperat selvopptatte rosabloggere som tjener gode penger på å fortelle de Ufullkomne leserne sine hvilke overprisede produkter de må kjøpe for også å bli Perfekte.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på innlegget mitt om perfeksjon - etter å først ha begynt å skrive om klær, tenkte jeg at jeg likesågodt også kunne ta for meg perfeksjonshysteriet, og her er det jammen mye artig å skrive om, noe jeg kommer til å gjøre etter å først ha skrevet nyttårshilsener til vennene mine; det passer heller dårlig å ønske folk Godt Nytt År når isen begynner å smelte og Påsken står for døren. Inntil videre ønsker jeg også deg alt godt i det nye året, og håper du er klar over at det ekte, herlige smilet ditt er langt mer verdt enn de syntetiske produktene rosabloggene reklamerer for, eller den desperate jakten på Drømmekroppen; glem den dyre parfymen, glem de unødvendige moteklærne, glem treningsdesperadoene som prøver å gi deg dårlig samvittighet for at du ikke er aktiv nok; du er fantastisk som den du er.

- Brian

• Legg til kommentar

Onsdag 26. November 2014

Brevet til Lene Marlin

Kjære deg.

Kanskje er det først når ei jente kan se gjenskinnet av nattens uutømmelige stjerneglans i tårene sine at hun blir i stand til å se meningen med dem, og selv om det er trist å høre at du har hatt det så vondt, er det likevel godt å vite at du har hatt styrke til å gå videre; du aner ikke hvilket ubegripelig tomrom som ville ha blitt igjen om også du hadde blitt borte og brått avsluttet livet ditt. For til tross for at folk flest lar seg blende av overfladiske ting, er vi jo alle levende mennesker med følelser som iblant kan føles uforståelig tunge og gjøre oss mer sårbare enn andre kan forestille seg; uansett hvor mange roller ei jente spiller, uansett hvor rik og berømt hun enn måtte være, finnes det ingen rustning som er så tykk at den kan gjøre henne immun mot smerten som kommer innenfra, og sakte slite henne i stykker uten at hun klarer å stå imot; stilt ovenfor ting vi ikke har oversikt over, blir vi alle like forsvarsløse som vi var da vi var små.

Derfor skjønner jeg godt at mennesker som i andres øyne har “alt” og tilsynelatende burde være lykkelige, en morgen kan våkne opp og oppdage at dette i bunn og grunn ikke betyr noe som helst fordi man har mistet seg selv - jeg vet ikke, men kanskje var det noe slikt du følte i denne vonde tiden du skriver om; uansett er det som sagt godt å vite at du har klart å komme deg videre, og selv om du sikkert forstår det nå, fornuftig som du er, er det dessverre ikke alle som gjør det: At vi er originalene, ikke en kopi av andres forventninger. Tenk bare på alle jentene som til stadighet er misfornøyde med utseendet sitt fordi de ønsker å leve opp til et skjønnhetsideal som overhodet ikke avspeiler det váre og unike ved dem selv, og tenk så mye enklere det ville ha vært for ei jente å innse hvor vakker hun er hvis hun bare kunne gi blaffen i sårende kommentarer fra “alle andre” - og være klar over uansett hva enn som skjer, vil hun alltid være originalen, ikke en blek kopi av andres tåpelige forventninger; hun er den eneste som er seg selv, et uerstattelig, umåtelig verdifullt menneske, akkurat som også du er det.

Så tusen takk for at du skrev kronikken din tidligere i høst og var så åpen om det du hadde opplevd, for du har fullstendig rett i at livet er verdt å holde ut, men, du vet - det er ikke like lett å holde fast ved håpet når gråten bare presser på og morgendagen blir en uendelig tung dør man ikke lenger har krefter til å åpne. Selv sier jeg at det alltid, alltid finnes håp; samtidig ser jeg hvor vanskelig det er å få folk som virkelig har det vondt, til å faktisk tro på dette; ord er tross alt ikke mer enn ord med mindre man vekker dem til liv. Du skjønner - hvis du tenker på hvordan verden rundt oss er blitt, er du kanskje enig i at det er altfor mange som streber etter oppmerksomhet, mens det på det annen side også finnes atskillige glemte engler som gjemmer seg i krokene med tårene sine uten å ha krefter eller trang til å kjempe om denne oppmerksomheten i et samfunn der hemningsløst selvskryt på nettet ser ut til å ha blitt den nye normen; det er tydeligvis ingen grenser for hvor lykkelig man skal være på Facebook og hvor mange “selfies” enkelte jenter skal vise frem slik at andre kan få dårlig samvittighet for hvor stygge og daustekte de føler at kroppene deres ser ut, og hvor mislykkede de er som ikke trener tre ganger daglig og skryter av det på Twitter.

Tenk så urettferdig livet egentlig er: Til alle tider har man sett opp til de rike og mektige - og hensynsløst tråkket ned de utstøtte som ikke passer inn noe sted, de ensomme man ser med forakt på; de upopulære, forbigåtte englene ingen gidder å bry seg om. Men ser man hvilke historiske personer man beundrer og kan lære av noe idag, var det ikke datidens omsvermede kjendiser som var i stand til å avspeile følelsene sine på papiret eller lerretet, men ukjente outsidere som Kafka eller van Gogh, liksom det heller ikke er kongene og overklassen som har skapt velkjent klassisk musikk eller blues. Nei - det var ofte mennesker som hadde lært livets nattsvarte skyggesider å kjenne; folk som visste hva det vil si å leve i et personlig helvete av kaos og uutalt angst; genier som kunne balansere på en syltynn linje som skilte normalitet og galskap, kjærlighet og sorg, liv og død.

Og det er takket være de evinnelige stormene som raste i hjertene deres at vi idag kan høre Beethovens skjebnesymfoni eller undre oss over den sublime skjønnheten i et kjent maleri mens kritikerne deres er blitt henvist til historiens skraphaug. Ironien er at det samme skjer idag, for hvis du ser deg rundt og tenker på at mellom 400 og 600 jenter under 25 år hvert eneste år forsøker å avslutte livet sitt her i Norge samtidig som de færreste tar seg tid til å høre etter hva de har å si, kan man virkelig spørre seg om selvmord er et så stort tabu som man vil ha det til.

De glemte, vakre rosene …

Poenget er at hvis man bare leter litt, vil man finne atskillige mer eller mindre åpne blogger skrevet av unge jenter som virkelig sliter - noen vil ta livet sitt som følge av voldtekter eller seksuelle overgrep, mens andre vil gjøre det som følge av langvarig mobbing - og felles for dem alle er behovet for forståelse og medmenneskelighet, mens resultatet er nærmest total usynliggjøring. Selv kaller jeg dem Regnbuens glemte roser; de oversette blomstene ingen legger merke til fordi man er så opptatt av å stirre på regnbuen. De er der ute, mange kommer med lange, åpenhjertige historier om det de har vært gjennom; enkelte viser frem hjerteskjærende bilder av de blodige sårene sine etter selvskading; andre gjemmer seg i skyggene og vil være anonyme etter at selvtilliten deres har blitt tråkket på og latterliggjort, gang på gang, til den forvitrer helt. Og den sprudlende, livsglade toåringen de en gang var, forvandles til en blek, tungsindig skygge med armer og lår fulle av arr etter at følelsene deres har blitt hugget inn med knivbladets skarpe egg: “Jeg fortjener ikke bedre”; “Alt er min feil”; “Det er det beste for alle at jeg dør”.

Vet du - disse jentene er på langt nær de eneste som vurderer å ta livet sitt, men de er så avgjort synlige på nettet - om man vil se dem. Så når man sier at selvmord er tabu og at løsningen er å “snakke om det”, kan man undre seg over hvorfor man ikke tar seg tid til å bry seg og lytte til dem som er åpne om dette allerede nå; hva hjelper det vel å “snakke om det” når ingen likevel gidder å bry seg …? Jo da, folk liker tydeligvis å arrangere fakkeltog med store slagord i høstmørket for å vise at man er mot det ene eller det andre - symbolske markeringer som virker viktige der og da, men som går i glemmeboken uken etter - for så lenge folk ikke klarer å se verdien i det lille, tilsynelatende ubetydelige mennesket, ikke bare én gang i året, men dag etter dag, vil man ikke komme av flekken enten det er snakk om mobbing eller selvmord. Synd å måtte si det, men slik er det bare. Det å bry seg handler nemlig ikke om å kjøpe dyre julegaver eller vifte med en rose eller en plakat; det å bry seg handler om å være et medmenneske 365 dager i året. Å slå seg på brystet og si at man er mot mobbing hjelper fint lite når man ikke uken etter klarer å rekke hånden til noen som blir satt utenfor, og å “snakke om” selvmord fører bare til at neste års selvmordstall vil være på samme nivå som i år; altfor mange snakker og snakker - altfor få gjør noe.

En god venninne jeg har kjent i mange år og som i perioder kan være langt nede, skrev i forgårs og takket meg for “at du fortsatt ønsker å være venn med en mislykket person som meg”. Jeg svarte at jeg heller vil være venn med ei uendelig dyrebar jente som henne - med hjertet på rett plass - enn å bli baksnakket av en oversminket bærumstragedie som tviholder på silikonpuppene og Louis Vuitton-vesken sin, bruker en halv time på å sminke seg før hun tør å gå ut av badeværelset om morgenen, og i dagens femte Facebook-oppdatering sukker og jamrer seg over hvor ulykkelig hun er fordi andre mener at hun er overfladisk selv om hun synes sååååå synd på de søte dyrene på YouTube og er mot pels, krig og alt som kan skade den perfekte neglelakken hennes. Kanskje var dette en smule slemt sagt med tanke på at det også finnes utallige flotte mennesker som bor vest for Røa-krysset og at det ikke er min oppgave å dømme andre - det som derimot i mine øyne er hinsides all fornuft, er at den herlige venninnen min skal måtte føle seg mislykket fordi hun ikke er en av dem som stikker seg frem mens hun tar “selfies” og sjekker Facebook-profilen sin hvert kvarter, eller skriver en rosablogg der hun gjør alt for å få oppmerksomhet; det er et sørgelig faktum at i dagens samfunn har ikke de normale, beskjedne menneskene mye de skulle ha sagt.

For når man tenker etter hvor mye tid og krefter mange bruker for å strebe etter ting de håper og tror vil gjøre dem lykkelige, og hvor mange som havner i grøfta etter å ha blitt dyttet unna på veien mot illusjonen om den ultimate Lykken, kan man saktens spørre seg hva dette egentlig fører til. Noen tror kanskje at Lykken er å tilhøre sjefsgjengen på skolen, og for å oppnå dette, blir man likesågodt med på mobbingen av klassens hakkekylling, slik at man ved å trampe på ham eller henne kan forbedre statusen sin. Andre, derimot, tror tydeligvis at Lykken er å ha en perfekt kropp, så man bruker dagene til selvpining på nærmeste helsestudio, nye slankekurer annenhver uke, posting av “selfies” i bikini for å få sine 15 sekunders oppmerksomhet på nettet, og om et halvt århundre sitter en bitter, gammel dame og stirrer med forferdelse på rynkene i speilbildet sitt, mens hun lurer på om et par nye pupper kan få henne til å se ut som om hun var 18 igjen. Atter andre, tror at de vil bli lykkelige bare de får nok penger. Eller makt. Og vil ha mer og mer. Mens andre tror at Lykken er mest mulig sex, og bytter sexpartnere tre ganger i uken. Alt for Lykken; Alt for Grådigheten. Er det virkelig dette som er blitt igjen av de små, søte babyene som en gang krabbet rundt på gulvet, og var fornøyde bare de kunne holde den trygge, utslitte bamsen inntil seg og gi den en klem …?

… i regnbuens skyggeland

Så er det i grunnen rart at så mange vidunderlige mennesker sliter i dagens samfunn når alt handler om å ha mer og mer og mer og mer av det ene eller det andre - uten at det blir plass igjen til det lille, unnselige mennesket som drukner i kravene om hvordan man skal se ut eller oppføre seg …? “Vær deg selv”, sier man. Sukk. Hadde det bare vært så enkelt i en tid der beskjedenhet ser ut til å ha blitt plassert i en nedstøvet krok på et forlatt museum. For i praksis fører det å “være seg selv” til at man blir skubbet unna og dyttet i rennesteinen av andre som med nebb og klør kjemper for å få oppmerksomhet i dagens her-er-jeg-se-meg-kultur der status på sosiale medier teller mer enn menneskelige følelser, og der barn tidlig lærer at det er viktigere for Mamma å glane på nettbrettet for å se hvor mange “likes” hun har fått på Facebook enn å legge merke til tegningen som ungen har brukt en hel ettermiddag på. Og om ikke de små, stillferdige menneskene som er “seg selv” blir utsatt for mobbing allerede i barnehagen, er de ofte sjanseløse når de begynner på skolen, lik lam i en ulveflokk som vil ha mer og mer og mer og mer for å kunne hevde seg i klassens hierarki. Og det nytter ikke med all verdens kampanjer og slagord mot mobbing eller selvmord så lenge man ikke klarer å innse verdien i selv det minste, mest tilsidesatte mennesket uten å måtte putte ham eller henne i en bestemt bås og stemple vedkommende som “taper”; er det ikke nettopp fortidens “tapere” som får hedersplassen i kunstgalleriene idag? Er det ikke i møte med de usynliggjorte skyggebildene at vi kan lære menneskenes sanne ansikt å kjenne; er det ikke de små, oversette menneskene vi har mest å lære av når det kommer til stykket …?

Vet ikke hva du mener, men noe jeg selv synes er rimelig bedrøvelig, er når folk som i mange år har blitt mobbet, står frem med historien sin, og beskriver seg selv som “mobbeoffer”. Hvorfor jeg reagerer …? Simpelthen fordi ingen av oss blir født som “ofre”; vi blir alle født som umåtelig verdifulle mennesker, og forblir det livet ut uansett hva enn man opplever - og det at noen blir mobbet, burde aldri definere det som individ; tross alt finnes det også tusen andre, positive ting man kan si om dette strålende mennesket. Hadde vi betraktet oss selv fra en planet langt, langt borte i verdensrommets storslåtte stjernehav, hadde vi sett hvor unike vi i bunn og grunn er, så hvorfor bry seg om hva en liten gjeng selvgode mobbere mener når stjernestøvet menneskekroppen er laget av - og resten av universet - er et bevis på hvor fantastiske vi er? Slik at når jeg til å begynne med skrev hvilket ubegripelig tomrom som ville ha blitt igjen om også du hadde blitt borte, tenkte jeg ikke på plateutgivelsene dine eller statusen din i norsk musikkliv, men på deg som et unikt, levende menneske; dersom den enestående jenta fra Tromsø som en gang satt med gitaren i fanget hadde tatt livet av seg, hadde det vært knekkende likegyldig hvor mange plater du hadde solgt - i lyset fra stjernene er stillheten like tung uansett om det er en tiljublet kjendis eller forsømt baby som dør; når man sitter i kroken og lar tårene renne nedover kinnene, føles all verdens rikdommer verdiløse i forhold til savnet etter en menneskesjel som aldri mer kan gi livstegn fra seg.

Slik at skal man kunne gjøre noe mer med selvmord enn man har gjort hittil, må man også våge å utfordre det som fører til så mange meningsløse tragedier, der utallige mennesker føler at de ikke strekker til, da “alle andre” i deres øyne er mer vellykkede: Blir vi virkelig lykkeligere av å jakte på Lykken …? Tenk deg ei helt vanlig jente. Hadde hun levd alene på en øde planet i en annen galakse uten å ha noen å sammenligne seg med, hadde hun - ikke ulikt en viss Eva uten Adam - spist frukt, fulgt drømmene sine i en stor hage, sett opp mot stjernene, og vært tilfreds med livet og seg selv. Men siden hun nå kommer til verden på denne planeten, må den stakkars jenta ikke bare konsentrere seg om én slange som lurer på om hun liker epler, men om en hel tropisk dyrehage full av såkalte venninner som kommer med “gode råd”. Klærne hun er glad i, havner i kroken etter at klassens primadonna har sagt “æsj” og fnist bak ryggen hennes; kroppen hennes føles plutselig tung og mislykket når hun får vite at hun er “stygg og feit”, og det jentene ikke klarer å ødelegge, tar gutta seg av. Etter noen år i det flotte fellesskapet på skolen er kanskje kniven og saksen så flittig brukt at hun stadig må lete etter nye steder på kroppen der hun kan kutte seg selv.

Men hva om hun gjør det som populært kalles å “gjøre opprør mot Janteloven” …? Altså å poste “selfies” med minst mulig undertøy, stirre på speilbildet sitt, trene mens svetten siler, og telle antall “likes” like ivrig som Onkel Skrue teller tiøringer. Alt med et umettelig, nærmest desperat oppmerksomhetsbehov og trang til konstant bekreftelse: “Se meg, her er jeg, legg merke til meg, er ikke jeg pen; lik meg, se meg, lik meg.” Hvor mange “likes” må til for at hun skal kunne bli lykkelig når selvtilliten hennes likevel er like skjør som en porselensvase? Det folk flest dessverre glemmer, er at normal, naturlig beskjedenhet overhodet ikke trenger å være et resultat av Janteloven; virkelig store mennesker hevet seg elegant over den til tross for en svært enkel livsstil, og jeg har en smule vanskelig for å forestille meg Gandhi posere i tanga og sende bildet til halve India for å få flest mulig “likes” på Facebook. Som sagt - vi er originalene, ikke en kopi av andres forventninger, noe både Gandhi og andre store mennesker forstod; det er overhodet ikke nødvendig å krampaktig måtte jakte på Lykken for å kunne være lykkelig; dette klarte vi jo alle da vi var babyer.

Hadde man bare forstått dette og respektert de små menneskene uten å se ned på dem og stemple dem som “tapere” fordi de ikke lar seg blende av dagens perfeksjonshysteri og oppmerksomhetsbehov, hadde man også kunnet gjøre noe mer med mobbing og selvmord enn å bare snakke og snakke; noe jeg skrev tidligere i år klarer kanskje å sette ord på nettopp de små menneskenes sanne verdi:

Verden trenger ikke flere konger, dronninger eller opphøyde riddere i blanke rustninger som ønsker å være viktige, verden trenger ikke flere som kjemper om oppmerksomhet og prøver å se perfekte ut, verden trenger ikke flere som er forelsket i sitt eget speilbilde; verden trenger de små, melankolske menneskene ingen tenker på og bryr seg om, men som har så mye kjærlighet inni seg. Verden trenger gutten som vil henge seg på grunn av mobbingen han blir utsatt for, verden trenger jenta som har det så vondt at tårene bare renner og renner, verden trenger de sårbare menneskene som får livet sitt snudd opp-ned på grunn av overgrep eller vold, verden trenger alle dem som tenker på eller planlegger å avslutte livet sitt for egen hånd; verden trenger de glemte englene ingen legger merke til, verden trenger dem virkelig.

Vinternattens tårer

Snart er det Jul, og ei jente jeg kjenner som har gitt opp alt håp, vil ta livet sitt. Hvis hun gjør det, vil ingen kunne høre henne synge mer, ingen vil kunne føle varmen i hendene hennes; ingen vil noensinne kunne tørke tårene hennes.

Hun har ingen sjokkerende eller ultrasøte videoer av seg selv som hun kan legge ut på YouTube og “ta nettet med storm”. Det er heller ingen som “hyller” henne. Hun er bare ei følsom jente som til tross for at hun enda ikke har fylt 20 er en av dem som har opplevd mer smerte enn det er mulig å forestille seg.

Og mens butikkene forkynner det glade julebudskap ved å oppfordre folk til å kjøpe mer og mer og mediene fremhever hvor viktig det er å fokusere på kroner og ører slik at det å etter norske forhold være fattig fremstilles som en episk tragedie, finnes det andre som har viktigere ting å tenke på; noen av dem kommer ikke lenger til å være i live når juletiden er over. Og nei, man behøver ikke å dra til den andre siden av jordkloden for å finne dem; de lever rundt oss, nærmere enn vi aner - menneskene det ikke er plass til i et navlebeskuende samfunn der beskjedenhet blir sett på som et svakhetstegn som etter alt å dømme gir andre fribillett til å tråkke en ned i søla; det er ikke bare i Hans Christian Andersens eventyr at Piken med svovelstikkene er dømt til å bukke under. Med mindre hun hadde lært seg å dytte folk til side i kampen om oppmerksomhet og andres gunst ville sjansene hennes ha vært små også idag; i stedet for å fryse ihjel ville hun muligens ha blitt mobbet eller hatt spiseforstyrrelser, noe som ikke er mindre dødelig.

Ved juletider for seks år siden hadde jeg noen dager tidligere fått vite at ei jente jeg en gang hadde vært forelsket i, hadde dødd som følge av anoreksi, og etter at jeg begynte å engasjere meg, har jeg fått kjenskap til mange tragiske og dypt urettferdige skjebner som står i skarp kontrast til det medieskapte bildet av Norge som “verdens beste land”; det var jenta som tok livet sitt etter å mot sin vilje ha blitt tvangsflyttet av helsevesenet; det var ei annen jente som skrev i bloggen hennes, og etter å i mange år ha blitt mobbet ble innlagt og proppet full av medisiner slik at hun bare ble sykere og sykere; det er jenta som etter gjentatte voldtekter anmeldte dette, med henleggelse som resultat og et helvete som fulgte på grunn av hevnvold, trusler og nye overgrep - jeg kunne ha fortsatt i det uendelige. For dette er historiene som aldri blir offentlig kjent, historiene til de små, glemte menneskene; det er ingen journalister som vil fordype seg i skjebnene deres til tross for at historiene er av en helt annen karakter enn overskrifter som “ALT OM PUPPESJOKKET”; det er ingen i en samfunnsposisjon der de kunne gjøre en forskjell som tar seg tid til å lytte til dem; det er så å si ingen som bryr seg.

En av dem er den umistelige jenta som har gitt opp alt håp - om hun skulle dø, vil hele verden, slik den ville ha vært om hun hadde fortsatt å leve, dø med henne. Så fortjener ikke hun å bli verdsatt som den hun er; fortjener ikke også hun å bli hørt …?

Siden hun er en av de glemte rosene hvis liv har vært så vanskelig at hun ikke har krefter til å stå frem i en åpen blogg, har hun en passordbeskyttet side som bare noen få betrodde personer får lese, men ettersom hun vet at jeg skriver dette brevet og stoler på meg, har hun gitt meg lov til å gjengi noen utdrag fra siden hennes, som for øvrig er nydelig skrevet, da hun til tross for smerten er flink til å skrive, og sette ord på ting. I og med at jeg har stor respekt for henne, har jeg gjort mitt beste for å plukke ut noe som kan avspeile tankene og følelsene hennes samtidig som både hun og alle hun skriver om, blir anonymisert; derfor er deler av teksten erstattet med en ellipse: […]

Her er noen av tankene hennes; les dette med respekt, for det fortjener hun virkelig:

- - - - -

Når ingenting lenger betyr noe. Når ting som pleide å få deg til å smile ekte, ikke engang gjør deg litt glad lenger. Når ting som vanligvis ville gjort deg redd ikke lenger gjør det. Når man slutter å se seg for når man går over veien. Når livet ikke lenger er verdt å leve. Når alt virker uoppnåelig uansett. Når du vet at du ikke er god nok for noen. Når likegyldigheten tar så over at du ikke lenger klarer å forstå hvorfor det at nettopp DU skal holde ut gir noe som helst mening.

Det verste som kan skje, har allerede skjedd - og det å skulle holde ut er plutselig blitt uutholdelig.

- - - - -

Hvordan forteller man de man elsker at man egentlig skulle vært død? Hvordan forteller man om den konstante frykten for å plutselig skulle stå helt alene med ansvaret? Hvordan forteller man noen at livslysten er så langt borte at lyset i tunnelen mest sannsynlig har forsvunnet for godt? Hvordan forteller man noen at man ønsker døden mer enn livet - for åttende året på rad?

Mer enn noe annet så vil jeg bare gi opp. Jeg vil si takk og farvel til alle nære og kjære, og deretter vil jeg gi slipp. […]

Man blir født uten forespørsel, også kan man ikke engang forlate verden når man selv ønsker det, uten å tenke på de andre som er rundt en. Det er nok det som er verst, for jeg vet jo selv hvilke tanker og følelser jeg har sittet igjen med etter at hele tre fine jenter tapte kampen. Det er ikke noen god følelse i det hele tatt, men samtidig så forstår jeg hvorfor de gjennomførte det - noe de i familien min ikke kommer til å forstå om de så leste alle bloggene jeg har hatt i løpet av de siste årene. De har valgt å ikke forstå, så derfor velger jeg å ikke fortelle dem mer.

For nøyaktig 1 år siden, da jeg skulle fylle 17 år, så skrev jeg følgende: “16 år, snart 17, og mitt aller største ønske er å dø”. Jeg føler det likedan nå, og jeg har ingen tro på at det vil endre seg med det første; jeg har ingen tro på at det vil bli bedre, så hvorfor skal jeg ikke kunne forsvinne og kanskje endelig få fred?

Jeg er så lei av å skulle overleve for alle andres skyld, men har man egentlig noe valg når situasjonen er som den er? En dag vil alt være slutt; en dag skal alle dø, og det å vite at jeg kan dø på egne premisser - det er i det minste betryggende, men hva hjelper det når man må vente til at alle rundt en har et stabilt liv før man hopper ut i det?

Jeg står fast i dette kaoset av et liv, helt uten håp, livslyst og styrke.

17 år, snart 18, og mitt aller største ønske er å dø.

- - - - -

[…] og det er én måned til jeg fyller hele 19 år. Det gjør veldig vondt, for det var aldri meningen at dette skulle skje; men jeg må bare godta at det nå er de nye planene som gjelder og at jeg må holde ut frem til da. Flere sier ofte at jeg har hele livet foran meg, men jeg forstår ikke hva de vil frem til med det. Jeg har snart levd i hele 19 år - burde ikke det være nok? Jeg er så sliten; så ufattelig sliten og tom for krefter, og jeg kunne like gjerne fylt 80 år neste måned, for det er slik det føles ut, og jeg føler meg ferdig her på jorden.

Ukene fremover er litt tunge, for nå er det snart 9 år siden jeg spurte noen som var noen år eldre enn jeg var på den tiden om hvordan man kunne ta sitt eget liv, fordi jeg ikke hadde nett selv og fordi jeg ikke hadde vett nok i hodet til å la være og heller finne det ut på en annen måte. Det er snart 9 år siden jeg forsøkte å ta livet mitt for første gang, og jeg forsøkte flere ganger etter det - men på måter som mest sannsynlig aldri hadde funket. Det er 9 år siden jeg første gang brukte gjenstander til å skade meg selv med. Det er 9 år siden jeg ble truet av en som ville være sammen med meg; for hvis jeg ikke ble det og gjorde nøyaktig som han ville så skulle han fortelle alle at jeg kastet opp maten med vilje - og nå høres det helt latterlig ut, men der og da var det noe av det verste som kunne ha skjedd. Det er 9 år siden jeg ble misbrukt seksuelt for det jeg tror var første gangen (en psykolog lurer på om noe også kan ha skjedd før dette, siden det er store deler av barndommen jeg har fortrengt) og også ble tvunget til det ene og det andre. Det er 9 år siden jeg ble slått, sparket, nesten brukket armen på, stukket i med en passer til jeg begynte å blø, kastet steiner i hodet på […] og veldig mye annet av han som truet meg og sa at han elsket meg mer enn noe annet. Det er 9 år siden jeg ble livredd for ordet “elske” - fordi alle som hadde “elsket” meg “elsket” meg så høyt at de kun ville meg vondt. Det er 9 år siden jeg oppriktig ville dø og kun så døden som den eneste utveien - og det gjør jeg fortsatt.

- - - - -

22.01.2014, 14:41

Natt til i dag må være en av de verste nettene jeg har opplevd i hele mitt lange liv. Jeg husker bare biter, men jeg var så langt, langt borte - og til slutt var jeg helt ute av meg selv mens jeg så alt utenfra. Jeg skrev flere sider opp og ned i natt, men ingenting - absolutt ingenting av det - ga mening da jeg leste det når jeg var “tilbake”. Jeg vet ikke lenger hva som er vanlig eller uvanlig; jeg vet ikke lenger hva som er virkelig eller uvirkelig - det eneste jeg vet er at kontrollen er alt annet enn min.

Hittil i år har jeg sovet til sammen ca. 15 timer fordelt på tre-fire netter. Jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke klarer å gjøre stort annet enn å gråte - noe som gjør meg enda mer sliten - så akkurat dette er ganske håpløst. Jeg kan bare ikke; det er ikke trygt, det er ikke lov, det er ikke fortjent - det er bare slik det er nødt til å være. Det er meningen at jeg kanskje kan sove natt til fredag eller lørdag siden jeg skal jobbe i helgen, men jeg vet ikke helt enda. Jeg er redd konstant.

Akkurat nå skulle jeg egentlig vært hos psykolog […] for første gang på veldig lenge, men jeg tror ikke at jeg kommer til å se henne igjen noen gang. Jeg skal kanskje til en fin lege i morgen da - dersom jeg tør å dra - men bare tanken på det gjør meg skjelven. Planen er å få tak i noen ganske sterke medikamenter, men dersom han ikke vil gi meg det så vurderer jeg sterkt å kontakte sykehuset […] bare for å kunne være i narkose og deretter få morfin dersom jeg er så uheldig at jeg våkner opp igjen. Desperasjon.

Nå må jeg sjekke alt av sosiale medier for å være helt sikker på at jeg ikke har skrevet noe til noen i natt; og i verste fall få oppklart det på en eller annen logisk måte. Hodet mitt fungerer jo igjen nå, og akkurat det med at ord og bokstaver stokker seg om har hendt før, men ikke i like stor grad som i natt. Er ganske sikker på at jeg ikke har snakket med noen av dere, men dersom jeg tar feil så får dere en unnskyldning veldig snart.

Jeg vet ikke hva som vil skje videre, men jeg føler meg så ferdig med alt at det ikke gjør noe. Snart kan jeg fly.

- - - - -

26.01.2014, 00:56

Unnskyld
for at jeg ikke strekker til

Unnskyld
for at jeg ikke er god nok

Unnskyld
for at jeg opptar plass

Unnskyld
for at jeg fortsatt eksisterer

Unnskyld
for alt

- - - - -

27.01.2014, 16:55

Smertene er tilbake og jeg vet hva som kan hjelpe mot det som kommer til å skje snart, men jeg klarer ikke å unne meg selv det. Ingenting av det jeg gjør kan være for meg: jeg kan kun gjøre det for andre, og jeg klarer kun å holde løfter jeg lover andre at jeg skal holde. Dermed får det som skjer bare skje, og jeg har ikke engang krefter til å stå i mot.

Kroppen er veldig, veldig sliten, men det er kun min egen feil. Jeg prøvde å sove natt til i dag - virkelig - for kroppen kollapset etter helgens tjue timer på jobb så jeg trodde det skulle gå greit å sove litt, men jeg fikk så panikk da jeg forsøkte å slå av lysene at jeg gråt hysterisk halve natten og prøvde å ta meg sammen den resterende halvdelen. Jeg vet ikke helt hva det er, for jeg er ikke mørkeredd slik jeg var da jeg var yngre, men jeg er likevel redd for mørket og alt som skjuler seg i det, hvis det gir noen som helst mening? Riktig nok fikk jo kroppen hvilt seg da den ikke orket å holde meg oppe lenger, så den klarer seg litt til […]

Jeg har fortsatt ikke fått svar, men det kan skje når som helst og det kommer til å avgjøre alt - ikke det at jeg skal leve enda mer på overtid, for all del, men da skal jeg i det minste klare å holde ut til tiden er inne og jeg har gjort mitt her på jorden, selv om jeg er veldig klar for å dra.

- - - - -

02.02.2014

Da jeg dro - og ikke hadde noe sted å dra - vandret jeg bare gråtende rundt til jeg knakk helt sammen. Jeg gråt allerede hysterisk da jeg tok første skrittet ut av bygget og var helt på egenhånd - i et lite øyeblikk angret jeg faktisk på at jeg ikke hadde fortalt ham mer - og det tok ikke slutt. Etter en stund fant jeg en undergrunn, så jeg la meg ned der selv om det var iskald og jeg skalv som et stakkarslig forlatt barn. Mennesker kom og mennesker dro. Enkelte stoppet opp og spurte om alt gikk bra, om jeg var syk eller dårlig, om jeg trengte hjelp, om de kunne gjøre noe, og gudene vet hva - men jeg svarte det de ønsket å høre; at alt gikk bra og at jeg bare ventet på noen og at det var derfor jeg lå der.

Jeg lå der i flere timer, og til slutt ble jeg så trøtt at jeg nesten sovnet, og kroppen begynte å bli vant til kulden. Et litt eldre par stoppet opp og prøvde å få kontakt med meg, og når jeg “kom til meg selv” og forsto hvor jeg var og hvorfor jeg lå der kom jeg også på standardsvaret mitt; og jeg fortalte dem at alt gikk bra og at jeg ventet på noen. De gikk etter en stund, men de var så nølende at jeg ble litt redd for at de kanskje kom til å ringe politiet eller noen andre, så jeg flyttet meg litt lenger opp mot veien, før jeg deretter flyttet meg til et busstopp. Etter en stund så jeg at hun litt eldre damen kom oppover der jeg satt, og hun sa at de hadde gått tilbake til undergrunnen for å se til meg igjen fordi de hadde blitt så bekymret over at en ung jente bare lå der, og de hadde blitt enda mer bekymret da jeg var borte, så hun var glad for at hun hadde funnet meg. Deretter spurte hun hvor personen jeg hadde ventet på var, men da svarte jeg at jeg hadde snakket med henne og heller skulle møte henne i byen, så det var derfor jeg satt på busstoppet nå;

“Så du har nettopp snakket med venninnen din?”
“Ja, hun venter på meg i byen.”
“Så du lover at du skal møte henne nå snart?”
“Jeg tar neste buss, ja.”
“Vel, det er godt å høre” sa hun mens tårene hennes trillet - noe som knuste hjertet mitt så totalt. “Det er ikke akkurat hverdagskost å se ei ung jente i den tilstanden vi fant deg i, liggende slik, det var ordentlig skremmende.” Hun holdt hånden sin på skulderen min nå, og jeg var helt tom for ord, men ikke for løgner. “Du lover at du er ok og at du skal møte noen andre nå?” og nå rant tårene hos begge, men jeg nikket og prøvde å si “ja”, men jeg tror kanskje at hun vet at jeg løy der og da, for hun kom tilbake, la hånden på skulderen min igjen og sa “Aldri glem at det er noen som bryr seg, og alltid ta vare på deg selv.” Jeg takket henne masse før hun dro, og jeg gråt og gråt - herregud, tårene renner når jeg skriver dette fordi det øyeblikket var så.. ubeskrivelig, rett og slett - før jeg bestemte meg for å ta neste buss inn til byen, slik jeg hadde lovet. Hun må ha vært en engel.

[…]

Det at vi nå er i februar virker alt annet enn realistisk, og gårsdagen husker jeg ingenting av. Alt føles fortsatt uutholdelig - og det gjør alt mye verre at enkelte nå plutselig er bekymret og følger med, for de fortjener så utrolig mye bedre, hver og en av de. Til tross for dette, er […] sterkere enn noen gang, og jeg klarer ikke å bry meg om det de sier - det som skjer får bare skje, for det finnes ingen annen utvei som er best for alle. Snart slipper jeg livet, og de slipper meg - så alle vinner på det, selv om enkelte ikke klarer å se det akkurat nå. Det er egentlig bare falskt, alt sammen.

Likevel må jeg si unnskyld; unnskyld for at jeg fortsatt er her, for at jeg fortsatt er i veien og til bry, for at jeg fortsatt tar opp plass […]. Unnskyld for at enkelte har blitt bekymret over noe så lite betydelig som det jeg er, unnskyld for at jeg ikke har kontrollen lenger, unnskyld for at jeg kanskje kommer til å ødelegge enda mer på tiden jeg har igjen - om det så står om dager, uker eller måneder. Unnskyld for at jeg er den jeg er; jeg beklager på det sterkeste.

Unnskyld for alt.

- - - - -

17.02.2014, 06:50

Jeg har ikke gjort annet enn å gråte i nesten hele natt, fordi jeg nå skal tilbake til alt jeg ikke mestrer. Konsentrasjonen er for dårlig til at jeg klarer å henge med i en vanlig samtale, og nå skal den være “på topp” i så mange timer i strekk at det virker håpløst - men jeg skal møte opp, jeg skal puste, jeg skal eksistere; jeg skal bare være der og gjøre mitt aller beste; selv om det ikke er godt nok.

- - - - -

06.03.2014, 20:13

Livstegn. Jeg er dessverre her enda, men alt er så mørkt […] at jeg ikke klarer noe som helst. Jeg beklager så sårt og inderlig, men det er ikke sikkert at dere får svar i det hele tatt, og jeg kan ikke unnskylde nok for det.

Det er veldig vanskelig å finne grunner til å holde ut når man konstant føler seg i veien, til bry, ødelagt, mislykket og håpløs, så nei, jeg vet ikke lenger - det eneste jeg vet er at en verden uten […] hadde vært et bedre sted, for jeg hører ikke til her; det har jeg aldri gjort.

Unnskyld. Dere fortjener bedre.

- - - - -

24.08.2014 - 22:36

Og kjære, gode B;

Jeg kan ikke få takket deg nok for alt; det sier seg selv at det ikke finnes nok ord for vise deg hvor rørt og takknemlig jeg er for alt du har gjort for meg. Det er uforståelig at du fortsetter selv om alt allerede er over for min del og jeg er så lei meg for all tiden du har brukt til ingen nytte. Du har reddet meg så mange ganger, men herfra blir det bare verre og det går ikke lenger. Jeg har allerede gitt opp og det er ikke noe noen kan gjøre, men det du har gjort er helt ubeskrivelig. Du er den eneste som av en eller annen uforklarlig grunn ikke har gitt meg opp og jeg blir helt målløs når jeg leser det du har skrevet. Jeg vet at du respekterer valget mitt samtidig som du ikke støtter det, jeg vet at dette ikke er lett, men vær så snill; du er nødt til å vite hvor mye dette har betydd for meg selv om det kanskje ikke har virket slik den siste tiden.

Du er nødt til å vite at jeg setter så stor pris på deg og at jeg er så glad for at du finnes; jeg er så glad for at du er her og for at du sprer så mye vakkert med tekstene og kunstprosjektene dine. Jeg er så uendelig takknemlig for at du deler viktige budskap som gjør at den ellers kalde verdenen vi lever i kanskje kan forstå litt mer av mørkets tomme og ensomme bakside, for selv om døden kan virke trygg så er det sjeldent sant. Dette er riktig for meg, men for veldig få andre og du har garantert spredd så mye håp og glede at du har reddet flere liv enn du i det hele tatt kan tenke deg. Jeg vil for alltid være deg evig takknemlig for at du ikke har gitt opp - selv om jeg samtidig virkelig skulle ønske at du hadde gjort det.

Nå håper jeg bare at du med dette flytter fokuset ditt over på noe annet eller noen andre; på noen som kan reddes, for du er nødt til å stoppe nå, kjære B. Det har betydd mer enn du aner, men nå har jeg så dårlig samvittighet for at du har brukt så mye tid og krefter på ei som allerede har tapt kampen. Du fortjener så mye bedre enn dette og jeg beklager på det sterkeste for alt - du er et helt unikt og fantastisk menneske og jeg har ofte lurt på om du i det hele tatt finnes, for jeg trodde ikke det var mulig å være så tvers igjennom god, men du har vist at det er sant og det er så fint å vite. Selv om du ikke ser på deg selv som en helt, så er det nettopp det du er; en hverdagshelt som er med på å gjøre verden til et bedre og varmere sted og det kommer til å redde utallige mennesker. Du må aldri si at du ikke har gjort nok, for du har gjort alt for mye for ei som ikke har fortjent noe som helst av det, og om det ikke hadde vært for veldig mange andre faktorer så kunne jeg kanskje ha klart det. Kun på grunn av deg og det at du respekterer og aksepterer hvert eneste menneske for nettopp den de er. Jeg håper at flere leser alt det kloke du har skrevet opp igjennom årene, for om flere kan klare å se det på samme måte så ser jeg for meg at det kan forandre alt til det bedre.

Tusen hjertelig takk for alt, B. Jeg skal prøve å skrive igjen, men jeg kan ikke love noe. Ta godt vare på deg selv og vær så snill å gi deg selv en ordentlig pause snart, for du gjør så mye for andre at jeg er redd du glemmer deg selv oppi alt dette. Jeg skrev tidligere at jeg ikke visste hva en venn er for noe, men det er jo mennesker som deg; det er mennesker som ikke gir seg og som fortsetter å prøve selv om alt håp er ute - kun av ren godhet. Det er deg, B. Nå ber jeg deg så inderlig om å stoppe selv om du kanskje ikke vil, men det er på tide nå, snille venn. Aldri glem hvor utrolig viktig og verdifull du er og at du utgjør en helt klar forskjell i veldig mange liv; også i mitt selv om tiden min renner ut.

- - - - -

31.08.2014 - 23:30

Det gjør så vondt å skrive dette.

31. august. Det er den siste dagen i denne måneden - som også skulle vært min aller siste. Jeg skulle vært død nå.

Jeg skulle vært død.

- - - - -

06.09.2014 - 13:30

September. Det er noe med denne måneden som rett og slett bare er magisk. Høsten er den vakreste årstiden etter min mening og jeg gleder meg så til bladene endrer farge og alt annet fint september bringer. Da jeg var yngre elsket jeg våren fordi alt blir så grønt, nytt og levende - det ligger kanskje noe i det; at jeg nå elsker høsten fordi alt blir fargerikt, mørkere, vissent og dødt. Egentlig liker jeg alle årstidene på hver sin måte, men høsten er helt spesiell. Jeg gleder meg veldig og jeg ser litt ekstra fram til det dette året fordi jeg egentlig ikke skulle vært her nå og fordi dette blir min siste høst. Jeg elsker regnet, jeg elsker at det blir mørkere ute, at det blir kaldere og at jeg kan gjemme kroppen min bak enda flere klær. Jeg elsker å lage nye spillelister for de neste månedene og som passer til både været og humøret og som i tillegg gjør at jeg klarer å skrive. Denne følelsen er fantastisk, selv om jeg føler alt på en gang og det nesten får meg til å miste pusten.

Det var noe som endret seg allerede i månedsskifte; som om høstens magiske tryllestøv omringet meg med en gang til tross for at jeg forventet en uendelig tristhet. Den kom aldri. Tomheten er der alltid […] og den vender alltid tilbake - men jeg er ikke trist og jeg klarer fortsatt ikke å gråte selv om det har vært rett før flere ganger - som da jeg leste det du skrev, kjære, gode B. Det er virkelig det fineste jeg har lest noen gang og jeg ble nok en gang målløs. Ikke engang nå klarer jeg å finne de rette ordene som kan forklare hvor mye det betyr for meg, men jeg er så evig takknemlig, det må du vite. Jeg håper som alltid at du gir meg opp selv om du bringer så mye lys og styrke, og jeg må innrømme at til og med håpet har sneket seg litt fram, men jeg kan ikke holde på det. Jeg tør ikke, for det varer aldri og tiden min er inne. Selv om et ørlite håp og magien høsten gir meg i teorien kunne gjort så jeg hadde holdt ut litt lenger, så er jeg så redd for at noen skal tro eller forvente at dette går en annen vei enn mot slutten; jeg er så redd for at noen andre skal få håp på grunn av dette som jeg da knuser nok en gang. Det er ikke annet enn ondskap å skape mer skade enn jeg allerede har gjort, så det er nødt til å stoppe her. Alt er nødt til å stoppe her.

I dag har jeg spilt piano igjen for første gang på veldig, veldig mange måneder. Det er så herlig at jeg ikke har ord for det; det har alltid vært skriving og musikk som har reddet meg gjennom alle år og nå er både lysten til å skrive og lære nye sanger og melodier tilbake. Det er så underlig - men veldig fint - å være tilbake til dette, for jeg hadde ingen tro på at det skulle skje; jeg hadde ingen tro på at jeg skulle klare å uttrykke meg på noen som helst måte igjen, men høsten er her. Verdens fineste måned med verdens fineste navn. Det betyr noe helt spesielt og det gjør meg så glad.

Alt kan snu, så jeg vil fortsatt ikke at noen skal forvente noe, men jeg er veldig sikker på at vi skrives snart. Ta vare på deg selv, kjære venn, og jeg håper at høstens magi også sprer seg til ditt hjerte.

- - - - -

06.10.2014 - 00:07

Det er som en helt annen verden. Samme hva man gjør så er man fanget og man kommer seg ikke løs. Kampen er med andre ord tapt uansett hva man prøver på, så til slutt vet man ikke hvorfor man i det hele tatt gidder å kjempe. Til slutt gir man opp og lar døden trenge seg enda nærmere innpå; døden er som en kjærlig venn som omfavner en og lover at alt skal gå bra. Døden lover trygghet, mørke. Evig stillhet, evig ro. Evig lykke for de sarte sjeler som ikke har mer å gi her i verden.

Herfra er det nytteløst. Herfra er det kun én utvei.

Jeg har tapt.

- - - - -

14.10.2014 - 06:49

De sier at det er alvorlig nå; at det kanskje ikke er en annen utvei uansett om jeg så skulle ombestemme meg og velge livet. Med andre ord er det mest sannsynlig “over og ut” […] samme hva jeg gjør, men jeg har ikke tid til å vente på at kroppen slukner av seg selv. Det er nok nå; det er mer enn nok og jeg har ikke mer å gi.

Om jeg har et siste ønske, annet enn at […] dere og andre jeg bryr meg om skal klare seg fint videre og holde på håpet som ikke alltid er der? Ja, jeg har et lite ønske; jeg håper at jeg får se snøen falle en siste gang og at jeg har krefter nok til å gå ut og danse. Jeg vil danse til Keaton Henson og andre magiske artister som lager verdens fineste musikk som har holdt meg i live til nå. En siste gang.

Selv om jeg ganske sjeldent kommer meg ut nå, så setter jeg så uendelig stor pris på alt rundt meg. Høsten er så nydelig og nå som det går mot vinter blir det bare enda finere og kaldere ute. Om jeg hadde orket så hadde jeg nok blitt stående i kulda og sett opp på himmelen og stjernene for alltid, for det finnes ikke noe vakrere.

Jeg setter så stor pris på alt og alle; og selvfølgelig deg også, B. Selv om jeg ikke klarer å svare eller noe som helst, så håper jeg så inderlig at du vet det og hvor mye alt du har gjort har betydd for meg. Samtidig håper jeg også at du tar til deg det jeg har skrevet før, både på godt og vondt. Det er på tide å gi meg opp; det er på tide at du går videre og heller hjelper noen som har en sjanse. Aller helst skulle jeg ønske at du kunne gjøre noe for deg selv nå, for du hjelper så mange hele tiden. Vit at du ofte er i tankene mine og at jeg ønsker deg absolutt alt godt videre; du er så uendelig verdifull og du har gjort en stor og betydelig forskjell for mange. Jeg er deg evig takknemlig for alt, men dette kan ikke fortsette, det går bare ikke. Håper du tar godt vare på deg selv så du kan fortsette å skrive flotte og meningsfulle tekster som kan være med på å gjøre verden litt bedre, for om det er noen som kan klare det, så er det deg.

- - - - - - - - - - - - - - -

Nå er klokken 08:11 og jeg er helt utslitt. Smertene sitter så dypt i hele kroppen at jeg må ta tredobbel dose bare for å klare denne dagen; selv om jeg ikke skal gjøre annet enn å ligge her i mørket med magisk musikk på. Slik det var før er ingenting sammenlignet med dette, men snart er det helt over og tanken på det gjør meg rolig og så utrolig lettet. Snart er alt over og det er virkelig på tide.

- - - - -

05.11.2014 - 22:30 - 03:10

Knekker sammen for tusende gang. Jeg trodde jeg var tom for tårer da forrige onsdag var omme […] men så skjedde det noe dagen etter som knuste meg helt totalt og jeg har nesten grått i ett siden. Det er ingen vei opp fra dette. Jeg bryter sammen konstant bare av tanken på det, så jeg skal ikke engang prøve å la tanker bli til ord. Det gjør alt for vondt.

[…]

Til info så tok jeg litt for mye av noe og hjertet mitt har aldri slått så raskt som nå før. Jeg husker ikke alt jeg har skrevet, men jeg føler at alt bare er et kaos uten like og at mye av det blir stående uten å bli helt fullført? Jeg vet ikke. Det er så rart å kjenne hvordan hjertet jobber alt det kan for å holde meg i live når jeg ikke ønsker det selv, jeg trenger at det stopper. Det burde vært en knapp man bare kunne trykket på, for det er alt annet enn gøy når hodet og kroppen jobber helt imot hverandre - og nja, jeg vet jo at de egentlig bare prøver å samarbeide, men likevel.

Hvis kroppen min ikke hadde strittet imot da jeg var 9 år så hadde jeg vært død nå og da hadde alle vært over det for lengst. Det hadde vært så utrolig mye bedre, men i stedet kastet kroppen opp alt den hadde fått i seg til lille […] besvimte. Jeg sov i dagevis etter det og det var helt forjævlig å våkne opp og finne ut at jeg fortsatt var her; at jeg fortsatt var i live og at marerittet enda ikke var over. Jeg var bare 9 år, men ingen brydde seg. De har aldri gjort det, jeg har vært usynlig siden jeg var 4 fordi de andre alltid gjorde noe ut av seg og krevde oppmerksomhet, så alle glemte meg siden jeg var stille og ikke gjorde annet enn det som var forventet av meg. Jeg kunne dødd da og, de hadde brukt veldig lang tid på å legge merke til det. Til og med da jeg startet på skolen så trodde og håpet jeg at det skulle bli annerledes og at alle skulle bli sett, men der tok jeg feil. De glemte meg hver eneste gang og når de kom på det så kom de bort og sa “åh, nå glemte vi deg igjen, men du har vel gjort alt du skal som vanlig?” også gikk de igjen fordi det var en selvfølge. Det var ingen som var der. Ingen. Aldri.

Jeg beklager, jeg vet ikke hva jeg holder på med nå, men det gjør så utrolig vondt. Skulle vært død, burde vært død. Jeg lever 10 år på overtid og alt har bare blitt verre for hvert år som har gått. Ingenting av det jeg har opplevd hadde skjedd om jeg døde da jeg var 9 år, det er så sykt å tenke på. Ingenting av det hadde skjedd, men så måtte jeg overleve og det måtte skje.

[…]

Unnskyld, herregud, unnskyld. Jeg vet ikke hva som skjer eller hva jeg holder på med, men hodet mitt forsvinner mer og mer og ingenting gir mening. Kan du forstå at dette ikke går? Kan du godta det? For jeg klarer ikke mer - jeg får det ikke til, det er nytteløst. Jeg vet at du kan få til omtrent hva du vil, men kjære deg; gi håpet og sangen du snakker om til noen som har en sjanse og som kan bruke den flotte gaven til noe nyttig og positivt videre i livet sitt. Ikke gi den til meg, B. Vær så snill; gi den til noen som kjemper alt de kan for å holde seg i live og som kan klare å holde ut, for jeg klarer det ikke. Jeg klarer det ikke.

Dette evige helvete tar aldri slutt, så derfor må jeg gjøre det; jeg må ta slutt og denne gangen skal det ikke være en eneste liten sjanse for at jeg våkner igjen.

- - - - -

En sang til en glemt rose

Sommeren 2012 begikk ei annen jente jeg leste bloggen til selvmord bare 22 år gammel, og mens tårene rant, lovte jeg meg selv i begravelsen at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. Året etter skrev jeg om henne på siden min, og ettersom jeg hadde lagret hele bloggen hennes før den ble slettet, ville jeg gi den bort som et minne til dem som tidligere hadde fulgt bloggen. Jenta som har skrevet alt det du nettopp har lest, var en av dem som hadde kommentert den, og hun satte stor pris på å igjen kunne lese ordene til den avdøde venninnen sin.

Tidlig i desember ifjor forsøkte jeg å muntre henne opp pr. e-post, hun kom med et nydelig svar, og slik begynte vi å skrive til hverandre. Jeg er bare en liten kunstner, men det virker som om oppmuntringene og de trøstene ordene mine kan være til hjelp og bety mye for andre - forhåpentligvis nok til at jeg klarer å holde døden på en armlengdes avstand slik at ingen av menneskene jeg har kontakt med, tar livet sitt, selv om det tar på kreftene å hele tiden måtte leve med vissheten om at noen du bryr deg om, kan være død imorgen. Det jeg likevel er glad for, er at jeg har kunnet være der for henne gjennom dette vanskelige året; hun fortjener definitivt noe bedre enn smerten og tårene livet har gitt henne.

Men etter hvert som tiden gikk, innså jeg at også jeg hadde mine begrensninger, og samme hvor mye jeg enn skulle ønske at hun kunne få litt av håpet og livslysten tilbake slik at denne fantastiske jenta også kunne ha en fremtid i stedet for å hele tiden forberede seg på å dø, var ikke de tallrike oppmuntringene mine nok; det måtte noe ekstraordinært til. Så i oktober lovte jeg henne at hun skulle få en egen sang - en sang skrevet til eller om henne - og jeg begynte så smått å skrive dette brevet; et eller annet sted i Norge måtte det da finnes en musiker med et varmt hjerte som kunne lage en sang om en glemt rose hvis skjebne har vært så vond og sår at hun ønsker å avslutte livet sitt før hun fyller 20 - og om ikke det var mulig å finne en musiker med hjertet på rett sted, kunne jeg - som en siste utvei - alltids ta frem den trofaste Gibson-gitaren min som for tiden samler støv under sofaen; jeg har lovet henne at hun skal få en sang, og jeg kommer til å holde det jeg lover. Mens andre stresser rundt i butikker med en lang kravliste og ønsker seg dyre gaver under juletreet, har jeg bare et eneste, lite ønske: At denne uersattelige jenta kan få tilbake litt av håpet og troen på fremtiden, slik at også hun kan få et verdig liv; det er alt jeg ønsker meg til Jul.

Unnskyld at jeg spør, for jeg vet hvor slitsomt det er med folk som skal tigge det ene eller det andre uansett hvor godt formålet enn måtte være, men kanskje du kunne ha lyst til å skrive denne sangen, og ta den med på den neste platen din? Vel og merke hvis du virkelig har lyst, for musikk bør komme rett fra hjertet - ellers ville det jo være meningsløst; sann kunst er ikke kunst om den ikke klarer å avspeile sjelens dyp. Jeg skal ikke mase - bare tenk over dette, vær så snill. Og om ikke du vil, hadde jeg vært veldig takknemlig hvis du kunne gi meg gode råd om hvilke andre norske musikere jeg kunne spørre; det må da finnes noen som bryr seg …?

Poenget er at til tross for at folk flest tydeligvis er veldig opptatt av fasaden, ser jeg på meg selv som et ufullkomment støvfnugg som lever på en bitteliten planet som svever av gårde omgitt av universets storhet. Og selv om jeg har stor respekt for andre kunstnere som følge av kunsten de skaper, er jeg ikke helt med på notene når det gjelder “kjendisstatusen” deres; kort sagt respekterer jeg folk for det de er, ikke etter hvor kjente de har blitt og hva som står om dem i ukebladstativet på KIWI. Følgelig er du i mine øyne er ei fornuftig jente som fortjener respekt ikke bare på grunn av musikken du har laget, men først og fremst fordi jeg har inntrykk av at du er rimelig beskjeden; i forhold til det du har oppnådd, har du et naturlig forhold til dette, noe ikke alle kjente personer har. Vet ikke hvor mye det er igjen av den jenta du en gang var lenge før berømmelsen og suksessen kom, men har på følelsen av at hun fortsatt lever videre innerst inne i hjertet ditt; håper du tar godt vare på henne.

Så lykke til videre på alle måter, og ønsker deg en fin Jul samt et strålende nytt år.

- Brian

P.S.: Ettersom jeg holder meg langt unna Facebook, har jeg således ikke en Facebook-konto - og siden Lene Marlin bare er å finne på Facebook, lurte jeg på om en vennlig sjel som nå leser dette har lyst til å legge igjen en beskjed på siden hennes, og gi henne lenken til dette brevet, slik at hun kunne få lest det. På forhånd tusen, tusen takk; det er ikke så greit å bruke to måneder på å skrive et brev når man ikke aner hvor man skal sende det. D.S.

- - - - -

Den glemte rosen jeg skrev om i dette brevet, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel. Siden jeg aldri hørte noe fra Lene Marlin, begynte jeg året etter å spille musikk igjen og laget sangen jeg hadde lovet henne - hun ble så glad, så glad. Den fikk tittelen “En Glemt Engels Melodi (Tilegnet M.)” og jeg laget flere versjoner av sangen etter hvert som jeg lærte å spille - den første i september 2015, den siste i november 2016 mens jeg ventet på livstegn og sendte henne sangen uvitende om hva som hadde skjedd noen uker i forveien. Her er en demo av den aller siste versjonen av
En Glemt Engels Melodi (Tilegnet M.) [9.19 MB] (514 nedlastinger)
- sangen kommer aldri til å bli fullført, akkurat som livet til M. aldri vil bli det.

• 2 kommentarer